Påsken 1995 lå som et stille eventyr over fjellet i inngangen til Jotunheimen. Snøen glitret i solglansen, og Sikkilsdalseter Fjellstue var pyntet og klar for å ta imot årets påskegjester. Like bortenfor lå Prinsehytta. Og bare tanken på å puste inn samme luft som det kongelige, celebre selskap, var litt uvirkelig for ei helt vanlig jente fra Forradal.

Jeg hadde fått tilbud om å jobbe som stuepike på ei fjellstue denne påska, sammen med noen venninner. Dette var før Google Maps, så jeg hadde ingen anelse om hvor langt det faktisk var å komme seg dit. Først med tog, deretter med et stykke med bil, før vi ble lempet inn i noen røde beltevogner og kjørt langt til fjells.

Stuepikejobben var ingen latmannsjobb. Det var travle dager med rengjøring av rom, diverse kjøkkenoppgaver og alt annet rart som dukket opp av gjesters usedvanlige ønsker for oppholdet. Bestyrerinnen husker jeg som en meget tydelig dame som vi forsøkte å ha minst mulig med å gjøre, så vi holdt det gående konstant.

Påskeaften ble det ryddet plass til dans i salen inne på Fjellstua. En fast tradisjon for både gjester og personal. Og kongelige. Det var som om grensene mellom rollene visket seg litt ut for én kveld. Musikken fylte salen, latteren satt løst, og det begynte å strømme på med gjester. Vi satt som lys og ventet i spenning for å se om kanskje Haakon og Märtha skulle komme, slik at vi fikk et inntrykk som var litt større enn et bilde i Se og Hør i ny og ne.

Og det var da hun kom, hun som vi ikke visste skulle være der og som bare gled forførende inn i salen. Den slående vakre kronprinsesse Victoria av Sverige.

De ble sittende tvers overfor oss, hun og livvaktene. Vi stuepikene følte vi var på slottsball og tøyset fælt med hva kvelden kunne bringe av uforglemmelige minner. Trolig ikke egnet på trykk, så det hopper vi galant over.

Det var da en Abba-låt kom på at dansen tok seg litt opp. Kronprinsesse Victoria tok med seg livvaktene utpå dansegulvet, og vi frydet oss over synet. Hun så i vår retning, og vi fikk blikkontakt. Jeg så at hun kom nærmere, og jeg skjønte etter hvert at hun danset seg bortover mot bordet vårt.

Hun strakte ut hånda og sa vi måtte bli med. Uten å nøle grep jeg hånda, og hun dro meg utpå gulvet. De andre stuepikene fulgte etter. Etter litt keitete vrikking frem og tilbake fra ei som bare kunne gammeldans og swing, spurte jeg om hun ville sette seg litt sammen med oss.

Hun strakte ut hånda og sa vi måtte bli med. Uten å nøle grep jeg hånda, og hun dro meg utpå gulvet.

Hun strakte ut hånda og sa vi måtte bli med. Uten å nøle grep jeg hånda, og hun dro meg utpå gulvet.

Victoria smilte bredt og heiv seg med, som om vi var gamle kjente som ikke hadde møttes på en stund. Praten gikk lett. Og høflige som vi var, spurte vi om hun ville ha noe å drikke.

Som stolt og ekte nordtrønder var det selvfølgelig veldig gjennomsiktig farge på drikken jeg kunne tilby, i blanding med en noe mørkere væske. Livvaktene kikket med nølende blikk på den hvite kaffekoppen og presiserte at de måtte smake først. Responsen var vel ikke helt «övertygande», men det fikk «gå ändå». Kronprinsessen fikk lov til å smake, og hun sa «Mm … den där stannar kvar, kan man säga». Hun fullførte koppen som en vaskeekte prinsesse fra Sverige på påskefest i Norge.

Resten av de celebre gjestene hadde nå trukket seg tilbake, men Vickan var med hele kvelden. Det var som om hun ønsket å holde fast i akkurat dette øyeblikket, like mye som vi andre.

Og der, midt i fjellpåska, mellom arbeid og eventyr, oppsto et minne som aldri forsvinner. En kveld der titler ikke betydde så mye, der avstanden mellom «vanlig» og «kongelig» ble borte. Og der jeg fikk danse med, og bjuda karsk til en kronprinsesse.

Noen øyeblikk i livet er faktisk like magiske som de høres ut.

Les flere innlegg fra vår skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen