Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Europa er allerede enige om alle faktaene som river grunnen vekk under deres egen strategi.

En tidligere norsk forsvarsattaché legger fram de faste holdepunktene – og den eneste strategien som gjenstår.

«Vi forholder oss aktivt til verden slik den er, og venter ikke på den verdenen vi skulle ønske oss», uttalte Carney til Verdens økonomiske forum.

I flere tiår opererte Europa ut fra en rekke antakelser; at landegrenser i hovedsak var satt for godt, at økonomisk gjensidig avhengighet ville forhindre konflikter mellom stormaktene, at folkeretten i økende grad ville styre staters oppførsel; at militærmakt ble stadig mindre relevant, og at USA til syvende og sist ville garantere for Europas sikkerhet.

Russlands invasjon av Ukraina har knust disse normene, idet Moskva forsøker å endre landegrenser med makt og omforme den europeiske sikkerhetsordenen. Nato beskriver nå Russland som den mest betydelige og direkte trusselen mot alliert sikkerhet, og slår samtidig fast at sabotasje, cyberangrep, desinformasjon, økonomisk utpressing og andre hybride handlinger er en del av denne trusselen.

Trump-administrasjonens utenrikspolitikk undergraver tidligere antakelser ytterligere. Den truer med å annektere Canada, snakker om å okkupere Grønland med makt, og ignorerer Spanias suverenitet. Den snakker ned europeiske militære bidrag, for deretter å kreve europeisk støtte til operasjoner de selv velger – der folkerettslig forankring anses som valgfritt.

Den forhandler om europeisk sikkerhet over hodet på Europa, samtidig som den nullstiller forholdet til nettopp den makten som truer kontinentet. Den kaller europeiske land for «i forfall» og lederne deres for «svake», og har startet en handelskrig mot sine tidligere allierte mens den jakter på forretningsavtaler med sin tidligere strategiske motstander. Å diskutere løsninger uten først å enes om problemet er meningsløst.

Likevel er det nettopp dette Europa har gjort helt siden krigen startet i 2014.

I min analyse av det sikkerhetspolitiske landskapet, og før jeg anbefaler løsninger, har jeg identifisert flere faste holdepunkter som jeg anser som konstanter.

Les også: Putin kan komme til å teste oss

Putins fiende er ikke Ukraina

Dette var aldri bare en krig mellom Russland og Ukraina.

Russland har servert Vesten fire ulike fortellinger – alle ubehagelige, men hvor én er skreddersydd for å se ut som en «enkel utvei». Den første krever at Ukraina gir avkall på Krim, Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson – løgnen som Trumps plan er bygget på. Men Putins krav strekker seg langt forbi Donbas, noe talen hans i 2024 og de russiske operasjonene tydelig viser. Den andre fortellingen, «Novorossija», legger Kharkiv, Dnipro, Mykolajiv og Odesa til den første løgnen.

Den tredje, «ett folk, én nasjon», gjør krav på hele Ukraina. For å låne ordene til USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski: «Uten Ukraina opphører Russland å være et imperium, men med Ukraina underkuet og underordnet, blir Russland automatisk et imperium.» Den fjerde, «Den russiske verden», er den eneste som er formalisert i russiske strategiske dokumenter og i offisiell kommunikasjon med Vesten. Denne omfatter «de tidligere territoriene til Kyivriket, Storfyrstedømmet Moskva, Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen og den nåværende Russiske føderasjonen».

Å påføre Ukraina et nederlag er et avgjørende mål i Russlands overordnede strategi:

Å underkue Ukraina – integrert med Belarus – vil gi Russland den befolkningen, økonomien og teknologien de trenger for å fremstå som en nesten jevnbyrdig stormakt med USA og Kina.

Det vil la dem........

© Nettavisen