Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg satte nesten kaffen i halsen. Det boblet inni meg.

Det gikk direkte på skamfølelsen, ristet i mitt moralske kompass, spilte Ludo med mine emosjoner. Jeg landet i en sølepytt av fornuft og følelser, og jeg stilte meg selv spørsmålet: Er det virkelig så svart-hvitt?

Det enkle svaret er nei. Som så ofte ellers skal man ikke undervurdere en god dose nyanser.

Først litt om bakgrunnen for disse skribleriene. Forrige uke gikk KrFU-leder Ingrid Olina Hovland ut i flere medier og uttalte at hun mener det å sende ettåringer i barnehage er en del av det hun omtaler som en «syk kultur». Det har ført til en stor debatt.

Ingrid Olina Hovland klorte på en nerve – pirket borti skammen. Uttalelsene vakte sterke reaksjoner.

Det er ikke nødvendigvis like sexy å rolig formidle hvordan man løser et problem.

Det er ikke nødvendigvis like sexy å rolig formidle hvordan man løser et problem.

Jeg har selv barnehagebarn. Hele 84 prosent av norske ettåringer går i barnehage. Søte små som labber inn grinden med sekk på ryggen og iver i blikket. I samme slengen har nok de fleste av oss også kjent på henteskammen. Åpne armer ved gjensyn. Følelsen av å ha for lite tid. Takknemlighet for hjelp, og tiden man faktisk har.

Men denne debatten burde ikke handle om skam. Den burde handle om konsekvensene av valgfrihet – rammer og løsning.

Hvor produktivt er det å kalle noen valg for «syke», enten det er det ene eller det andre? Jeg vil hevde det har lite for seg.

Det å sette ting på spissen er ikke noe nytt. Men vi må ikke la oss blende av store følelser, kvasse ord, sammensveiset med dagens digitale kultur. Retorikken kan fort hindre en fornuftig debatt om sak og løsninger.

Vi........

© Haugesunds Avis