Jeg har skjønt at jeg har en viss makt.

Ei jeg kjenner fortalte at kjæresten hennes plutselig hadde begynt å drikke Solo Super. Grunnen var at vi hadde snakket varmt om Solo Super i podkasten Papaya.

Det er en liten ting.

Men hvis jeg kan få en voksen mann til å bytte brus, kan jeg kanskje bruke stemmen min på noe som betyr mer.

Jeg kjenner aldri på frykt for at noe fælt skal skje meg.

Jeg går ikke hjem fra byen om natta og ser meg over skulderen.

Jeg vurderer ikke hvilken side av gata som er tryggest.

Jeg holder ikke nøklene mellom fingrene, klar til å forsvare meg.

Jeg ser ikke for meg at noen skal dra meg inn i et portrom.

Jeg tenker ikke over hvem jeg sitter ved siden av på sofaen på et nachspiel.

Jeg lar glasset stå uten å tenke at noen vil putte rohypnol i det.

Det er et privilegium jeg ikke har gjort noe for å fortjene.

Jeg ble bare født som mann.

For kvinner er det annerledes. I et parkeringsanlegg. På en sti i et skogholt. I drosjen.

På hyttetur med folk hun trodde hun kunne stole på. Hele tiden ligger tanken der i bakhodet: Her kan noe skje.

Det er ikke hysteri. Det er statistikk.

Voldtektsutvalget anslo i 2008 at mellom 8000 og 16 000 personer blir voldtatt eller forsøkt........

© VG