Men i dag opplever jeg, og mange med meg, at dette løftet kun er tomme ord. Det som skulle være lokalt selvstyre har blitt en konstruksjon der direktoratet sitter med definisjonsmakten, mens styrene sitter igjen med «ansvaret» uten myndighet.

Vi gjør jobben, men staten bestemmer

I praksis bruker vi lokale styrene enorme mengder tid på å sette oss inn i sakene, snakke med brukere, forstå terreng, tradisjoner og lokale behov, vurdere naturmangfoldloven, vår lokale forskrift og sammenstille kunnskap som bare finnes her. Vi tar konfliktene, forklarer avslag og innvilgelser, og prøver å utøve det skjønnet vi er gitt.Og så skjer det samme gang på gang: Miljødirektoratet omgjør. Ikke fordi vi har gjort feil, men fordi konklusjonen vår ikke passer inn med de nasjonale føringene. Når de i tillegg slår fast at de «har rett til å gi bindende instrukser… om utøvelse av skjønn», sitter vi igjen og lurer: hvilket skjønn er da egentlig delegert til oss?

Når lokal kunnskap ikke teller

Stabbursdalen nasjonalpark er et område med ganske spesielle forhold: lange og stabile vintre, sneforhold som gjør ferdsel skånsomt, tradisjonell bruk av hytter og gammer som sto her lenge før vernet, svært lav samlet belastning og krevende sikkerhetsforhold med dårlig dekning. Dette er ikke detaljer. Det er helt grunnleggende rammer for hvordan området brukes, samt er relevante i enhver vurdering av søknader.

Likevel opplever vi at slike forhold avvises som om de ikke........

© Ságat