Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Haugesunds Avis): Jeg har sittet på sengekanten til barnet mitt og holdt rundt en kropp som ikke finner ro. Jeg har sett frustrasjonen, tårene og følelsen av å ikke få til det som for andre virker så enkelt. Jeg har kjent på maktesløsheten – og på ansvaret.

Derfor reagerer jeg sterkt når en psykologspesialist i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk omtaler ADHD som noe som «nærmest har blitt en trend».

Les også: Eksplosiv økning i bruk av ADHD-medisin

Vi jakter ikke diagnose – vi kjemper for å forstå

Det tar ofte flere år før barn får en ADHD-diagnose. Foreldre og barn ønsker ikke en merkelapp, men har et behov for å forstå. Vi trenger å vite hva som faktisk ligger bak strevet – og gi barnet en mulighet til å forstå seg selv.

For det er nettopp det en diagnose kan være: En nøkkel. En retning. Ikke en fasit, men et utgangspunkt for riktig hjelp og forståelse.

Å antyde at foreldre «ønsker diagnose og medisinering», treffer dårlig. For de fleste av oss handler det ikke om å få en diagnose. Det handler om å overleve en hverdag som oppleves kaotisk, uforutsigbar og altoppslukende – både for barnet og familien.

Når det vises til at foreldre ønsker medisinering til tross for bivirkninger, kan det gi et inntrykk av at foreldre ikke tar dette på alvor. Det stemmer ikke. For mange handler det om fortvilelse og et ønske om å finne noe som faktisk hjelper.

Men ansvaret for medisinske vurderinger ligger hos spesialisthelsetjenesten. Dersom man mener medisinering ikke er til barnets beste, er det også deres ansvar å stå i det.

Ord som «trend» skaper avstand – ikke forståelse

Når fagpersoner trekker fram skjermbruk, kosthold og søvn i samme åndedrag som ADHD, får det konsekvenser. De fleste vet at dette påvirker barn, men i denne konteksten tolkes det lett som årsaksforklaringer. Plutselig handler det ikke lenger om et barn som strever, men om foreldre som ikke strekker til.

Når det samtidig snakkes om «trend», bidrar det til en farlig mistenkeliggjøring. Det gir grobunn for holdninger om at barn må «skjerpe seg», og at foreldre overdriver. Bidrar dette egentlig til mer forståelse? Det hevdes at stigma er redusert. For mange av oss oppleves det motsatt. Og det er vanskelig å se hvordan slike uttalelser skal bidra til å redusere det.

Les også: Voldelige elever må kastes ut av klasserommet i fire uker

Virkeligheten er langt mer krevende enn det fremstilles som

Det tegnes et bilde av at mange foreldre ønsker utredning, og at normal variasjon problematiseres. Det som mangler, er virkeligheten bak. Veien inn til BUP er ofte lang og krevende. Den består av år med bekymring, utprøvd tilrettelegging, møter med skole og PPT, og en gradvis erkjennelse av at dette handler om mer enn «normal variasjon».

Dette er ikke et system man bare «oppsøker».

Hvis det faktisk skjer overdiagnostisering, slik det antydes, er det et faglig ansvar hos spesialisthelsetjenesten selv. Da er det ikke foreldrene som må problematiseres – men praksisen.

Når ansvar flyttes, må konsekvensene tas på alvor

Helsedirektoratet ønsker at kommunene skal ta større ansvar før barn henvises videre.

Det kan høres fornuftig ut. Men i praksis risikerer vi at barn blir gående lenger uten riktig hjelp, i kommuner som allerede er presset på både kompetanse, tid og ressurser.

Hva skjer da hvis mer ansvar flyttes til kommunen?

Les også: Dugnadsånden er døende – folk må få betalt

Da risikerer vi at familier mister det som for mange er helt avgjørende: Nødvendig oppfølging og et system rundt seg som faktisk bærer noe av belastningen. I stedet kan de bli stående enda mer alene i en allerede krevende hverdag. Konsekvensen er at de som allerede er hardest rammet, også er de som kan ende opp med å tape mest.

Vi må kunne stole på vurderingene som gjøres

Når et barn får en diagnose i spesialisthelsetjenesten, må vi kunne ha tillit til at det er en grundig og riktig vurdering.

Hvis mange får diagnoser, er det ikke nødvendigvis et tegn på en «trend». Det kan like gjerne være et tegn på at flere barn faktisk trenger hjelp. Kanskje sett i lys av hvordan samfunnet i dag er bygget?

Uansett er det ikke foreldrene eller barnet/ungdommen som skal bære ansvaret for å ha «presset fram» en diagnose. For hvis spesialisthelsetjenesten mener de overdiagnostiserer, innebærer det i praksis at det også feildiagnostiseres. Er ikke dette da en faglig diskusjon som bør tas internt – ikke i avisspaltene?

Dette er ikke en debatt om overdrivelser – det er virkelighet

Å ha et barn med ADHD er ikke trendy. Det er krevende, sårt og ofte ensomt. Det siste vi trenger, er å bli møtt med antydninger om at vi lar oss påvirke av sosiale medier, eller at vi bidrar til en utvikling der diagnoser blir «for lett tilgjengelig».

Vi trenger et fagmiljø som forstår kompleksiteten. Som anerkjenner belastningen. Og som er bevisst hvilke signaler de sender ut.

For bak hver diagnose finnes det et barn som strever. Og en familie som gjør alt de kan.

Hilsen mamma til en gutt født tidlig på året.

© Nettavisen