Filmen «Min første kjærlighet» er en sterk historie om ikke å bli sett som den du er, det du kan og det du står for. En film om hva du trenger for å få et verdig liv, og den motstanden du kan møte i kommunen. Alle politikere bør se denne filmen. Det samme bør de som behandler hvilke tjenester den enkelte skal få.

Ella i filmen er på alle måter en begavet og sjarmerende jente. Hun har en muskelsykdom (CP) og må derfor bruke rullestol. Hun har brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Men når hun flytter til Lillehammer for å studere, blir hun møtt med en annen tilnærming enn i hjemkommunen. Hun vil bo på hybel som andre studenter, men blir plassert på institusjon. Hun blir umyndiggjort og må legge seg klokken ni om kvelden. Det gir ikke rom for et normalt studentliv.

Kjip kommune, tøff jente

Sykkel til jobb, «my ass» …

BPA-ordningen som har fungert godt i hjemkommunen, sier saksbehandlerne i Lillehammer nei til. Det er noen kommuner som har holdningen: Hva kan vi gjøre for deg? Andre kommuner har en annen holdning: Hvor lite må vi gjøre for deg?

Arrogansen i filmen kan mange tro er overspilt, men dessverre er den ikke det. I dagens system blir hjelpebehovet til personer med BPA vurdert på nytt med jevne mellomrom, noe som er svært belastende. For mennesker med livsvarige funksjonsnedsettelser skjer sjelden undere.

Anmeldelser filmen har fått er positive. Det er likevel underlig at noen legger mindre vekt på filmens opprivende historie enn det rent filmatiske. Filmen handler om kampen for verdighet i møte med kommunalt byråkrati. Regissør Mari Storstein kjenner systemet fra innsiden. Det gjør også Marie Flaaten som spiller Ella i filmen. Vår Julie sier det slik: Det er utrolig bra at slike filmer som «Min første kjærlighet» og serier som «Team Pølsa» blir laget. Jeg husker da «Ingen grenser» kom på tv, da var det første gang jeg så noen som meg på tv. Det var så stas. Åpenhet gir mer forståelse.

Alle politikere bør se denne filmen. Det samme bør de som behandler hvilke tjenester den enkelte skal få.

Alle politikere bør se denne filmen. Det samme bør de som behandler hvilke tjenester den enkelte skal få.

Ella lurer seg unna for å bli med på studentenes festligheter. Der møter hun medstudenten Oliver. De møter hverandre med blikk, det blir den første forelskelsen. Filmen viser hvordan hun blir sett på som en byrde og ikke et helt menneske med følelser og behov. «Min første kjærlighet» er engasjerende, opprørende og morsom. Først og fremst viser filmen hva mange med nedsatt funksjonsevne møter i hverdagen.

Sanne erfaringer er grunnlaget for filmen. Det er mange som ikke får leve et fullverdig liv fordi de ikke har BPA. I dag finnes det som nesten kan kalles «velferdsflyktninger» i Norge. Funksjonshemmede som flytter til kommuner der sjansen for å få BPA er større. Ikke fordi de ønsker det. Ikke fordi nettverket deres er der. Men fordi friheten deres er der. Hundrevis av funksjonshemmede blir i dag plassert på institusjoner mot sin vilje.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til BPA. Spørsmålet er om vi har råd til å fortsette å stenge mennesker ute fra utdanning, arbeid og fellesskap – fordi friheten deres avhenger av hvilken kommune de bor i.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen