I en nylig samtale med Matthew McConaughey spøkte skuespilleren Timothée Chalamet med at han aldri ville jobbe med kunstformer som opera eller ballett – disipliner der folk stadig sier «vi må holde dette i live», selv om «ingen egentlig bryr seg lenger».

Kanskje var spøken ment lett, men kommentaren avslører en velkjent misforståelse om de institusjonelle kunstformene.

Opera og ballett er ikke relikvierrelikvierRelikvier er fysiske levninger eller gjenstander knyttet til helgener, martyrer eller hellige personer, som æres i kristen, buddhistisk og andre religioner. De anses som hellige, ofte oppbevart i relikvieskrin (relikvarier), og anses som bindeledd for åndelig kraft eller forbønn. som stadig ber om relevans; de er blant de dypeste kulturelle prestasjonene menneskeheten har skapt.

Jeg vokste opp i Valdres, et dalføre i Norge der musikk ikke er noe fjernt eller elitistisk, men noe man arver og tar vare på.

Min families forhold til musikk strekker seg over generasjoner.

Folkemusikktradisjoner lever side om side med klassisk musikk som en naturlig del av hverdagen. Når man vokser opp slik, lærer man noe enkelt: kultur er ikke noe man kaster.

Opera rommer århundrer med menneskelig fantasi – fra Verdi til Wagner og Puccini. Balletten bærer med seg sin egen arv av musikk, koreografi og disiplin, noe ingen skjerm eller algoritme kan erstatte.

Disse tradisjonene overlever ikke av ren nostalgi, men fordi mennesker fortsatt bryr seg dypt om dem. Ja, opera- og ballettinstitusjoner er nettopp det: institusjoner.

Men kultur har alltid trengt institusjoner. Biblioteker bevarer litteraturen, museer beskytter kunsten, og konservatorier utdanner musikere. Uten slike strukturer forsvinner hele kunstneriske språk.

Ironisk nok henter mange av dagens mest feirede kunstformer direkte inspirasjon fra tradisjonene de ofte avviser.

Film låner fra operaens dramatiske kraft, moten fra ballettens estetikk, og selv filmens følelse av storhet har røtter i teaterets lange historie.

Kultur er ikke en konkurranse mellom gammelt og nytt – den er en kontinuitet.

Over hele Europa, og resten av verden, fylles opera- og ballettscener av et engasjert publikum.

Unge sangere trener i årevis for å mestre repertoaret, og dansere har viet livene sine til en kunstform som krever nesten overmenneskelig disiplin.

Å avfeie disse tradisjonene som noe «ingen bryr seg om» er ikke bare misvisende, det overser også generasjonene av kunstnere og publikum som holder kulturminnet levende.

Opera og ballett har overlevd i århundrer fordi hver generasjon har valgt å føre dem videre.

Det virkelige spørsmålet er om vår generasjon vil gjøre det samme.

© VG