Jo da, selvsagt er det oppsiktsvekkende at en enstemmig nominasjonskomité ikke vil gi ham fornyet tillit som ordførerkandidat. Å vrake en sittende ordfører som søker gjenvalg etter bare én periode som kommunens fremste folkevalgte er noe man normalt ikke gjør, fordi det jo også langt på vei innebærer at partiet feller en streng dom over egen innsats.

Flere ganger i Vestfold-politikken har vi sett hvordan en sittende ordfører som er godt likt fungerer som en velgermagnet for eget parti. Tre eksempler på øyene i nyere tid er Svein Harding Hansen (H) på Nøtterøy og Roar Tandberg (Ap) på Tjøme, som begge var populære ordførere i sine respektive kommuner i årene 1991–1993. Senere hadde nok Roar Jonstang (H) noe av den samme posisjonen i 2007–2019. Fra fastlandet kan nevnes Thorvald Hillestad (Sp) i Re (2002–2019) og Per-Eivind Johansen (H) i Stokke (1988–2003). Tom Mello kommer ikke til å føye seg inn i denne rekken.

«Never change a winning team» er et kjent sitat, det tilskrives gjerne Sir Alf Ramsey, manageren som vant fotball-VM med England i 1966. Også i de politiske partiene har man gjerne tenkt slik – man trenger stemmer, makt og resultater å vise til, og gir gjerne ny tillit til folk som er gode politiske håndverkere og omgås folk på en måte som skaper respekt og velvilje. Folk vet hva de har, ikke hva de får, og da er det lett å putte den samme stemmeseddelen i urnen hver gang.

Men i Færder Høyre har nominasjonskomiteen kommet til at dagens ordfører ikke er mannen de ønsker å gå i krigen for når kampen om stemmene begynner for alvor neste sommer. I........

© Tønsbergs Blad