Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mye av vi lært av gravfunnet, og ikke minst av å seile Osebergkopien. I fjor var jeg med å seile Saga Farmann til Istanbul, det gamle Miklagard (Bysants). Både Osebergskipet og mange arkeologiske funn i Vestfold forteller om forbindelser østover og til Bysants. Mottakelsen vi fikk i Istanbul var storslått.

Med sitt rike gravfunn byr Oseberghaugen på ny kunnskap og nye spørsmål. Oseberghaugen er unik, den skiller seg ut fra de fleste andre gravhauger.

Lenge trodde man at Osebergskipet var et gravskip, aldri hadde seilt. Men Saga Oseberg viser at det var et sjødyktig fartøy. Lenge trodde man feilaktig at det lå en dronning i skipet. mens forskning viser at ett av de to skjelettene stammer fra en 80 år gammel kvinne, trolig en volve. En omdiskutert DNA-test tyder på at en av kvinnene hadde en forbindelse til området ved Svartehavet.

Les også

Osebergskipet – på vei inn Vestfjorden til Tunsberg

De dødes bolig

Selv om de to kvinnene var fysisk døde, levde de en slags mektig skyggetilværelse i haugen. Når et menneske døde i norrøn tid, ble det ikke sett på som en endelig slutt. De døde levde et annet sted, men var fortsatt en del av ætten.

Forestillingene om hvor de døde oppholdt seg varierer. Man tenkte seg at den døde kunne bo i gravhaugen og samtidig være i Valhall. Som en levde i livet, ville en også leve på den andre siden. Graven var derfor rikt utstyrt med gjenstander som fulgte den døde på ferden videre. Volvens makt i haugen grep også inn i det levende livet. For slekten gjaldt det å holde seg inne med denne makten, bringe regelmessige offergaver. Volven fungerte som Frøyas vokter, sørget for fruktbarhet og gode avlinger.

Les også

Klåstadskipet

Når Frøya var på reise, kjørte hun i en vogn trukket av to katter – og vognen i graven er smykket med katterelieffer. Graven skjulte også andre kultiske gjenstander som dyrestolper, trepinne (seidestav?) og «Buddhabøtte» som alle tydeliggjør den religiøse dimensjonen ved funnet. Blant funnmaterialet hørte en lærpung med cannabis. Volven kan ha brukt den i forbindelse med trolldom der transe og var viktig.

Flere av dekksplankene på Osebergskipet viser omriss av fotsåleavtrykk, det er et kjent symbol for fruktbarhetsgudens nærvær. Mon tro avtrykkene er ment å lokke Frøya til slektens åker? Avtrykkene er gjenskapt på to av dekksplankene til Saga Farmann på samme vis som kattene er gjengitt på kopien av Osebergvogna.

Les også

Tønsberg-selskap skal samarbeide med filmgigant

Det evige liv

Gravhaugen uttrykte evigheten. Tiden var både fortid, nåtid og fremtid. Det rituelle opptoget som er gjengitt på Osebergbilledvevene var en måte å forevige, monumentalisere handlingene – sikre eksistens til den regjerende slekt. Også silken i billedveven forteller om forbindelser til Bysants, og mønstret lignet på gamle tekstiler utstilt på museer i Istanbul.

Men volven var fryktet, man ville ha henne nær slekten, men ikke for nær. Var hun sint kunne hun utøve farlig trolldom, gjøre stor skade. Det er ikke uten grunn at Oseberghaugen lå uten tilknytning til både gårder og veier.

Les også

Straks starter byggingen av byens nye bryggeanlegg: – Det vil trekke til seg masse folk

Gravskipet med de døde var underveis til Valhall, flere årepar stakk ut fra skroget men samtidig var skipet fortøyd til en stor stein. En må ikke glemme at skipet ble sett på som noe levende, en slags kultisk gjenstand. Å hindre skipets avreise, betød at den positive energien/kraften fra det forble i bygda. Andre tolker fortøyningen som et forsøk på at skipet ikke skulle dukke opp igjen som en slags «flyvende hollender». Det er denne dobbeltheten man sporer i gravfunnet, denne dualiteten mellom fruktbarhet/død, stillstand og bevegelse.

Men tolkningene spriker. Ble graven utsatt for haugbrott i et forsøk på å ødelegge makten til den slekten som gravhaugen tilhørte, såkalt defamering? Eller var haugbrottet et forsøk på skaffe seg noe av spådomskunnskapen til den gravlagte, kanskje ved å rane noe av den dødes smykker?

Les også

Geir (63) er båtbygger og viking: – Jeg ønsker å gjøre drømmer til virkelighet

Annerledes beliggenhet

Gravhaugen fungerte også som et maktsymbol, jo større haug – jo mektigere slekt. Haugen kunne tjene som et symbolsk fjell, hjemsted for de dødes sjeler. På Island fungerte Helgafjell som dødens bolig for enkelte slekter.

At skipet ikke ble brent skyldes kanskje impulser fra kristendommen som tok avstand fra kremasjon. Våre forfedre var i kontakt med Karl den stores rike, som ekspanderte nordover. Dette var en urolig tid, desto viktigere var det å markere motmakt, og gravhaugene syntes større på denne tiden enn tidligere.

Les også

Oseberghaugen og vikingkulturen

Oseberghaugen skiller seg fra andre storhauger – de ligger ruvende i terrenget, ofte nær viktige trafikkårer. Oseberghaugen ligger for seg selv i bunnen av Slagendalen, litt anonymt i forhold til det høyereliggende landskapet. Det markerer seg likevel i det omkringliggende landskapsrom, og fungerte kanskje som et kultsted utendørs der natur og kultur smeltet sammen.

Sikkert er det at Oseberghaugen med sine funn vil fascinere i lange tider. Det stille landskapet bærer på innbydende opplevelseskvaliteter og inviterer ikke til støy og mye trafikk.

Mye av vi lært av gravfunnet, og ikke minst av å seile Osebergkopien. I fjor var jeg med å seile Saga Farmann til Istanbul, det gamle Miklagard (Bysants). Både Osebergskipet og mange arkeologiske funn i Vestfold forteller om forbindelser østover og til Bysants. Mottakelsen vi fikk i Istanbul var storslått.

Med sitt rike gravfunn byr Oseberghaugen på ny kunnskap og nye spørsmål. Oseberghaugen er unik, den skiller seg ut fra de fleste andre gravhauger.

Lenge trodde man at Osebergskipet var et gravskip, aldri hadde seilt. Men Saga Oseberg viser at det var et sjødyktig fartøy. Lenge trodde man feilaktig at det lå en dronning i skipet. mens forskning viser at ett av de to skjelettene stammer fra en 80 år gammel kvinne, trolig en volve. En omdiskutert DNA-test tyder på at en av kvinnene hadde en forbindelse til området ved Svartehavet.

Selv om de to kvinnene var fysisk døde, levde de en slags mektig skyggetilværelse i haugen. Når et menneske døde i norrøn tid, ble det ikke sett på som en endelig slutt. De døde levde et annet sted, men var fortsatt en del av ætten.

Forestillingene om hvor de døde oppholdt seg varierer. Man tenkte seg at den døde kunne bo i gravhaugen og samtidig være i Valhall. Som en levde i livet, ville en også leve på den andre siden. Graven var derfor rikt utstyrt med gjenstander som fulgte den døde på ferden videre. Volvens makt i haugen grep også inn i det levende livet. For slekten gjaldt det å holde seg inne med denne makten, bringe regelmessige offergaver. Volven fungerte som Frøyas vokter, sørget for fruktbarhet og gode avlinger.

Når Frøya var på reise, kjørte hun i en vogn trukket av to katter – og vognen i graven er smykket med katterelieffer. Graven skjulte også andre kultiske gjenstander som dyrestolper, trepinne (seidestav?) og «Buddhabøtte» som alle tydeliggjør den religiøse dimensjonen ved funnet. Blant funnmaterialet hørte en lærpung med cannabis. Volven kan ha brukt den i forbindelse med trolldom der transe og var viktig.

Flere av dekksplankene på Osebergskipet viser omriss av fotsåleavtrykk, det er et kjent symbol for fruktbarhetsgudens nærvær. Mon tro avtrykkene er ment å lokke Frøya til slektens åker? Avtrykkene er gjenskapt på to av dekksplankene til Saga Farmann på samme vis som kattene er gjengitt på kopien av Osebergvogna.

Gravhaugen uttrykte evigheten. Tiden var både fortid, nåtid og fremtid. Det rituelle opptoget som er gjengitt på Osebergbilledvevene var en måte å forevige, monumentalisere handlingene – sikre eksistens til den regjerende slekt. Også silken i billedveven forteller om forbindelser til Bysants, og mønstret lignet på gamle tekstiler utstilt på museer i Istanbul.

Men volven var fryktet, man ville ha henne nær slekten, men ikke for nær. Var hun sint kunne hun utøve farlig trolldom, gjøre stor skade. Det er ikke uten grunn at Oseberghaugen lå uten tilknytning til både gårder og veier.

Gravskipet med de døde var underveis til Valhall, flere årepar stakk ut fra skroget men samtidig var skipet fortøyd til en stor stein. En må ikke glemme at skipet ble sett på som noe levende, en slags kultisk gjenstand. Å hindre skipets avreise, betød at den positive energien/kraften fra det forble i bygda. Andre tolker fortøyningen som et forsøk på at skipet ikke skulle dukke opp igjen som en slags «flyvende hollender». Det er denne dobbeltheten man sporer i gravfunnet, denne dualiteten mellom fruktbarhet/død, stillstand og bevegelse.

Men tolkningene spriker. Ble graven utsatt for haugbrott i et forsøk på å ødelegge makten til den slekten som gravhaugen tilhørte, såkalt defamering? Eller var haugbrottet et forsøk på skaffe seg noe av spådomskunnskapen til den gravlagte, kanskje ved å rane noe av den dødes smykker?

Gravhaugen fungerte også som et maktsymbol, jo større haug – jo mektigere slekt. Haugen kunne tjene som et symbolsk fjell, hjemsted for de dødes sjeler. På Island fungerte Helgafjell som dødens bolig for enkelte slekter.

At skipet ikke ble brent skyldes kanskje impulser fra kristendommen som tok avstand fra kremasjon. Våre forfedre var i kontakt med Karl den stores rike, som ekspanderte nordover. Dette var en urolig tid, desto viktigere var det å markere motmakt, og gravhaugene syntes større på denne tiden enn tidligere.

Oseberghaugen skiller seg fra andre storhauger – de ligger ruvende i terrenget, ofte nær viktige trafikkårer. Oseberghaugen ligger for seg selv i bunnen av Slagendalen, litt anonymt i forhold til det høyereliggende landskapet. Det markerer seg likevel i det omkringliggende landskapsrom, og fungerte kanskje som et kultsted utendørs der natur og kultur smeltet sammen.

Sikkert er det at Oseberghaugen med sine funn vil fascinere i lange tider. Det stille landskapet bærer på innbydende opplevelseskvaliteter og inviterer ikke til støy og mye trafikk.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Hva vi har lært av Osebergskipet - Eivind Luthen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Hva vi har lært av Osebergskipet

57 22
10.04.2024

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mye av vi lært av gravfunnet, og ikke minst av å seile Osebergkopien. I fjor var jeg med å seile Saga Farmann til Istanbul, det gamle Miklagard (Bysants). Både Osebergskipet og mange arkeologiske funn i Vestfold forteller om forbindelser østover og til Bysants. Mottakelsen vi fikk i Istanbul var storslått.

Med sitt rike gravfunn byr Oseberghaugen på ny kunnskap og nye spørsmål. Oseberghaugen er unik, den skiller seg ut fra de fleste andre gravhauger.

Lenge trodde man at Osebergskipet var et gravskip, aldri hadde seilt. Men Saga Oseberg viser at det var et sjødyktig fartøy. Lenge trodde man feilaktig at det lå en dronning i skipet. mens forskning viser at ett av de to skjelettene stammer fra en 80 år gammel kvinne, trolig en volve. En omdiskutert DNA-test tyder på at en av kvinnene hadde en forbindelse til området ved Svartehavet.

Les også

Osebergskipet – på vei inn Vestfjorden til Tunsberg

De dødes bolig

Selv om de to kvinnene var fysisk døde, levde de en slags mektig skyggetilværelse i haugen. Når et menneske døde i norrøn tid, ble det ikke sett på som en endelig slutt. De døde levde et annet sted, men var fortsatt en del av ætten.

Forestillingene om hvor de døde oppholdt seg varierer. Man tenkte seg at den døde kunne bo i gravhaugen og samtidig være i Valhall. Som en levde i livet, ville en også leve på den andre siden. Graven var derfor rikt utstyrt med gjenstander som fulgte den døde på ferden videre. Volvens makt i haugen grep også inn i det levende livet. For slekten gjaldt det å holde seg inne med denne makten, bringe regelmessige offergaver. Volven fungerte som Frøyas vokter, sørget for fruktbarhet og gode avlinger.

Les også

Klåstadskipet

Når Frøya var på reise, kjørte hun i en vogn trukket av to katter – og vognen i graven er smykket med katterelieffer. Graven skjulte også andre kultiske gjenstander som dyrestolper, trepinne (seidestav?) og «Buddhabøtte» som alle tydeliggjør den religiøse dimensjonen ved funnet. Blant funnmaterialet hørte en lærpung med cannabis. Volven kan ha brukt den i forbindelse med trolldom der transe og var viktig.

Flere av dekksplankene på Osebergskipet viser omriss av fotsåleavtrykk, det er et kjent symbol for fruktbarhetsgudens nærvær. Mon tro avtrykkene er ment å lokke Frøya til slektens åker? Avtrykkene er gjenskapt på to av dekksplankene til Saga Farmann på samme vis som kattene er gjengitt på kopien av Osebergvogna.

........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play