Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ikke siden jeg tok Øybuss’ rute 7 på Kjernåsveien, har jeg regnet meg som aktiv kollektivtransport-bruker i hverdagen. Rett og slett fordi jeg har bodd på steder med få eller ingen bussavganger. Etter at jeg flyttet til Tønsberg, derimot, har jeg nikket til bussjåførene både titt og ofte.
Men jeg tror at jeg fortsatt er en fersking innen faget. For mang en gang har jeg fått oppgitte blikk for å ha bedt om å få sitte på et ledig sete. Det vil si, det har vært vesker eller sekker på de setene – åpenbart med sine eiere på setet ved siden av. Som amatørbusspassasjer spurte jeg flere ganger om å få sitte på det som jeg gikk ut ifra var et ledig sete.
For selv om bussen tilsynelatende har sett ganske full ut, med folk som har stått i midtgangen og holdt seg fast i ryggstøtter og bøyler, så har jo bussen i realiteten vært halvfull! Vi har vel sett det ofte: på hver seterad med til sammen fire seter, har det ofte sittet to personer. Ved sin side har de hatt en veske eller sekk, som automatisk opptar en hel plass.
Som sagt så har jeg spurt «kan jeg få sitte her». Mang en gang har jeg blitt møtt av grynt, himling med øynene og til og med et «nei».
Er det noe jeg ikke har fått med meg? Finnes det en egen busskultur som ferskinger som meg rett og slett må lære seg «the hard way»? Er dette en langtvirkende tradisjon fra koronatiden, da vi alle skulle holde avstand?
Det er ikke ofte rute 130 er så full at det gjør noe, og jeg får meg vanligvis et sete. Men når bussen er «full» (les: med en person per dobbeltsete) har jeg begynt å bli stående i midtgangen. Sakte, men sikkert har jeg blitt slik som alle de andre og bare blitt stående, selv om det i realiteten er plenty av ledige seter i bussen. Minste motstands vei.
Men nå skal jeg ta mot til meg. Selv om min busstur altså skal vare i bare ni minutter, vil jeg ta mot til meg og be pent om å få sitte på et ledig sete – og overse den himlingen med øynene.
Jeg dusjer hver dag, så jeg skal ikke være et mareritt å sitte ved siden av. Som B-menneske er jeg ikke mye snakkesalig av meg tidlig på morgenen, så det er ikke mye leven rundt meg heller. Og selv om jeg er journalist regner jeg meg som en beskjeden mann, og biter ikke.
Inni mitt hode er det nemlig ikke noen grunn til at en sekk eller veske skal få et sete for seg selv.
Ikke siden jeg tok Øybuss’ rute 7 på Kjernåsveien, har jeg regnet meg som aktiv kollektivtransport-bruker i hverdagen. Rett og slett fordi jeg har bodd på steder med få eller ingen bussavganger. Etter at jeg flyttet til Tønsberg, derimot, har jeg nikket til bussjåførene både titt og ofte.
Men jeg tror at jeg fortsatt er en fersking innen faget. For mang en gang har jeg fått oppgitte blikk for å ha bedt om å få sitte på et ledig sete. Det vil si, det har vært vesker eller sekker på de setene – åpenbart med sine eiere på setet ved siden av. Som amatørbusspassasjer spurte jeg flere ganger om å få sitte på det som jeg gikk ut ifra var et ledig sete.
For selv om bussen tilsynelatende har sett ganske full ut, med folk som har stått i midtgangen og holdt seg fast i ryggstøtter og bøyler, så har jo bussen i realiteten vært halvfull! Vi har vel sett det ofte: på hver seterad med til sammen fire seter, har det ofte sittet to personer. Ved sin side har de hatt en veske eller sekk, som automatisk opptar en hel plass.
Som sagt så har jeg spurt «kan jeg få sitte her». Mang en gang har jeg blitt møtt av grynt, himling med øynene og til og med et «nei».
Er det noe jeg ikke har fått med meg? Finnes det en egen busskultur som ferskinger som meg rett og slett må lære seg «the hard way»? Er dette en langtvirkende tradisjon fra koronatiden, da vi alle skulle holde avstand?
Det er ikke ofte rute 130 er så full at det gjør noe, og jeg får meg vanligvis et sete. Men når bussen er «full» (les: med en person per dobbeltsete) har jeg begynt å bli stående i midtgangen. Sakte, men sikkert har jeg blitt slik som alle de andre og bare blitt stående, selv om det i realiteten er plenty av ledige seter i bussen. Minste motstands vei.
Men nå skal jeg ta mot til meg. Selv om min busstur altså skal vare i bare ni minutter, vil jeg ta mot til meg og be pent om å få sitte på et ledig sete – og overse den himlingen med øynene.
Jeg dusjer hver dag, så jeg skal ikke være et mareritt å sitte ved siden av. Som B-menneske er jeg ikke mye snakkesalig av meg tidlig på morgenen, så det er ikke mye leven rundt meg heller. Og selv om jeg er journalist regner jeg meg som en beskjeden mann, og biter ikke.
Inni mitt hode er det nemlig ikke noen grunn til at en sekk eller veske skal få et sete for seg selv.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Bør en sekk eller veske få et sete for seg selv?
10
0
31.01.2024
Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ikke siden jeg tok Øybuss’ rute 7 på Kjernåsveien, har jeg regnet meg som aktiv kollektivtransport-bruker i hverdagen. Rett og slett fordi jeg har bodd på steder med få eller ingen bussavganger. Etter at jeg flyttet til Tønsberg, derimot, har jeg nikket til bussjåførene både titt og ofte.
Men jeg tror at jeg fortsatt er en fersking innen faget. For mang en gang har jeg fått oppgitte blikk for å ha bedt om å få sitte på et ledig sete. Det vil si, det har vært vesker eller sekker på de setene – åpenbart med sine eiere på setet ved siden av. Som amatørbusspassasjer spurte jeg flere ganger om å få sitte på det som jeg gikk ut ifra var et ledig sete.
For selv om bussen tilsynelatende har sett ganske full ut, med folk som har stått i midtgangen og holdt seg fast i ryggstøtter og bøyler, så har jo bussen i realiteten vært halvfull! Vi har vel sett det ofte: på hver seterad med til sammen fire seter, har det ofte sittet to personer. Ved sin side har de hatt en veske eller sekk, som automatisk opptar en hel plass.
Som sagt så har jeg spurt «kan jeg få sitte her». Mang en gang har jeg blitt møtt........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
Bradley Blankenship
