Det positive nå er at motstandere av motorferdsel ikke lenger kan bruke de samme argumentene som på 80- og 90-tallet: støy, høy hastighet, terrengskade og råkjøring. Ny teknologi har blitt langt mer skånsom enn både preparering av skiløyper og hundespann. Da står de igjen med ett argument som de tviholder på. I NOU og i debatten klamrer de seg fast i at den samlede ferdselen med motor i naturen blir for høy.

Men her avsløres problemet: Mange av de gamle motstanderne bruker fortsatt sneskuter som referanse for å vurdere ny teknologi. Det gir ingen mening. En robot med «fjellsko» som plukker bær i skogen har ingenting med skuterløyper å gjøre. Vi må klare å se at fremtiden vil gi oss løsninger som er mer skånsomme enn både fjellsko og dyretråkk. Hvis lovverket ikke klarer å skille mellom gammelt skadepotensial og ny skånsom teknologi, har man ikke fulgt med i tiden.

Argumentet om total belastning høres fornuftig ut. Problemet er bare at det brukes for å eie definisjonen av «ekte friluftsliv». Og det største problemet er at de som bruker argumentet, de som lager loven, naturvernerne og folk som roper høyest, har utelatt sin egen ferdsel fra regnestykket. De har ikke tatt med sine egne hobbyer og behov i den totale belastningen all ferdsel faktisk medfører.

Da er det ikke naturvern. Da er det hobbyvern. Det er muskelferdselsloven i praksis.

Ja, gammel motorteknologi kan ha stort skadepotensial og må reguleres hardt. Men snøscooterne fra 70-tallet som bråkte som et jagerfly, er blitt skrot for lenge siden. Vi kan ikke lage en ny lov som i praksis er skrevet for gammel teknologi. Ny........

© Ságat