På en måte er det helt som forventet når regjeringen ikke setter av friske midler til markeringen av Henrik Ibsen-året i 2028, når det er to hundre år siden forfatteren ble født. Det er i alle fall politisk fullt forståelig. Når politikere i bygd og by strammer inn beltene og folk bekymrer seg for skoler og fødselsomsorg, er det dårlige tider for å satse stort på kultur.

Så der det til markeringen for forfatterens død i 2006 ble satt av en pott på seksti millioner og støpt Ibsen-sitater ned i fortauene på Karl Johans gate, blir en lignende markering drøye tjue år senere holdt på sparebluss.

STORSATSING: «Peer Gynt» ble satt opp ved pyramidene i Giza i Egypt i anledning Ibsen-jubileet i 2006.

På en annen måte er det kanskje større behov for en real Ibsen-markering nå enn sist. Det finnes tunge grunner til at dette er en god tid for å trekke frem den felles kulturarven, på å bevare den og formidle den. For å satse på god, gammeldags dannelse. Kanskje er det noe vi trenger, selv om vi ikke står på barrikadene og roper om å få det.

Det å skape oppmerksomhet rundt klassikerne, var ganske mye enklere før. Frem til, tja, for femten-tjue år siden, var det en sterk sentralkultur her til lands. Det var et tungt kulturelt hegemoni som, så klart, gikk på bekostning av nisjene og subkulturene. Nå er det et større kulturelt mangfold.

Frem til, tja, for femten-tyve år siden, var det en sterk sentralkultur her til lands.

Det er lettere å finne de filmene og bøkene og tegneseriene du er spesielt interessert i, og finne andre som elsker det samme. Klubbene og grupperingene er flere og mindre. Prisen å betale for denne fragmenteringen, er at det ikke er så mange og sterke fellesreferanser som før.

SUKSESS: Det ble mange ekstraforestillinger på Pia Tjelta og Kåre Conradi i «Lille Eyolf».

For det er ikke lenge siden det var ganske annerledes. Alle fikk med seg at de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, var betydningsfulle forfattere. Læreren din fortalte deg det da du var barn. Og selv om det neppe var alle som gikk ut av grunnskolen med et glødende kjærlighetsforhold til «Brand», var du antagelig innpodet at dette var noe som var verd å respektere og kjenne til.

Alle fikk med seg at de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, var betydningsfulle forfattere.

Klassikerne ble spilt på de store teatrene,........

© NRK