Snorre Valen, redaktør i Trønderdebatt
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Trønderdebatt): Ja, jeg ville gått systematisk og målrettet til verks, og gjennomført følgende fempunktsplan:
Helgens åpning av årsmøtet i Trondheim Arbeiderparti ville vært min finale, mitt magnum opus.
For ikke mange år siden dominerte Ap trondheimspolitikken totalt, og nøt en tillit og oppslutning fra byens befolkning som mangler sidestykke i noen norsk storby.
Nå har partiet redusert seg selv til å være en gjeng tillitsvalgte som ikke kan dominere noe annet enn hverandre, i stadig mer komplekse og nedverdigende stillingskriger som oppstår hver gang partiet skal samles til årsmøte.
Hva årets basketak egentlig handler om, avhenger av hvem i årsmøtesalen du spør. Leder Gunn Elin Høgli har fått et mistillitsforslag mot seg fra Østbyen arbeiderlag. Dette kommer i kjølvannet av flengende kritikk mot den organisatoriske ståa i Trondheim Arbeiderparti fra Nidaros sosialdemokratisk forum – ledet av Trond Giske – og etter at valgkomiteens leder Eva Kristin Hansen skal ha bedt Høgli om å trekke seg som leder av kommunepartiet.
Arbeiderparti-toppene i bystyret, la oss for enkelthets skyld kalle dem «Rådhuset Arbeiderparti», mener dette er et hevntokt som følge av at Høgli og Giske ikke lenger er allierte. Eller: «Du må være ganske tett i pappen for ikke å skjønne at Giske har en finger med i spillet», som Sara Shafighi og Jørn Arve Flått uttalte til Adresseavisen.
For nesten nøyaktig ett år siden var Høgli ordstyrer på årsmøtet til Nidaros sosialdemokratisk forum. Med støtte fra nettopp Giske og Nidaros sosialdemokratisk forum ble Høgli leder, mens motkandidaten Jørn Arve Flått trakk seg. I et slags poetisk forvarsel, slamret han med døren på vei ut av lederkampen.
Nå er det en avgrunn mellom Høgli og Trond Giske, mens Flått og resten av Ap-toppene på rådhuset støtter Høgli.
Dersom du har problemer med å henge med, er det fullt forståelig (og et tegn på at du har viktigere saker å bry deg om her i livet). For det er også vanskelig å gjengi, innenfor journalistisk forsvarlige rammer, hva det er som egentlig foregår på Arbeiderpartiets årsmøte i Trondheim. Det enkelte sier til avisene, står til tider i direkte motstrid til hva andre sier på såkalt «bakgrunn» i møtelokalet.
Hva som sies på talerstolen er ofte pakket inn i flere lag med koder, som kun kan tolkes og dekodes dersom du har mange års historikk i partiet.
Fjorårets bitre fiender er plutselig nære allierte, uten at noen egentlig kan peke på reelle, politiske motsetninger i bunn.
Og midt oppi det hele har Trond Giske – som nå pekes på av opprørte, ledende Ap-profiler på rådhuset som opphavet til konfliktene – posisjonert seg slik at han kan lene seg tilbake, stille seg heeelt uforstående til kritikken fra tidligere, nære allierte, løfte hendene i været og erklære seg «lei av den politiske kjeklinga».
Konfliktene i Trondheim Arbeiderparti har nådd et nivå som tidvis får partiet til å fremstå som en aldeles bisarr forsamling. Eller, for å si det rett ut, som en gjeng med særinga.
Og dét er kanskje det aller verste, sett fra et Arbeiderparti-ståsted. Én ting er at partiet lar åpningen av eget årsmøte dra ut i det uendelige for å fremme mistillit mot hverandre, mens vikarierende argumenter flyr i alle retninger.
Ap-toppene i rådhuset får flengende kritikk for å løpe til media i stedet for å ta konflikter internt, valgkomiteen får flengende kritikk for å drive renkespill, mens Vegard Nilsen fra Østbyen Ap, som fremmer mistillitsforslaget mot lokallagsleder Høgli, fascinerende nok avslutter sitt mistillitsforslag med å minne alle på at «vi er her for å lage politikk».
For Trondheim har nettopp byttet politisk regime etter tjue års sammenhengende Arbeiderparti-styre. Senterpartiet og MDG har aktivt valgt vekk Arbeiderpartiet som samarbeidspartner. Kent Ranum og hans lag jobber utrettelig for å vinne befolkningens hjerter, og gjøre Trondheim til et nasjonalt utstillingsvindu for Høyre.
Det er i denne konteksten en må forstå betydningen av Trondheim Arbeiderpartis dypt selvdestruktive opptreden. «Jeg er her for å få med meg shitshowet», sa en tilstedeværende på årsmøtet til meg. Lenger framme satt AUF-ere med godteri og popkorn. Det må være en pussig opplevelse for deres del å se tidligere Giske-allierte plutselig befinne seg på motsatt «side».
I løpet av årsmøtets første timer utstrålte Trondheim Arbeiderparti i det hele tatt mer energi enn de gjorde i hele kommunevalgkampen i fjor.
Var jeg Kent Ranum, ville jeg skjenket meg et stort glass konjakk denne fredagskvelden, og fulgt oppdateringene som tikket inn fra Arbeiderpartiets årsmøte. Helt uten hjelp fra Høyre har erkerivalen forvandlet seg selv fra å fremstå stoisk og styringsdyktig – til å fremstå sur og sær.
Mange partier kan leve greit med å framstå som sære. Fløypartier må alltid leve med at mange ser på dem som sære: De liberalistiske Frp-erne i Trondheim (ja, særlig i Trondheim!) vil aldri vinne flertallet av hjerter i byen. Det er ikke derfor de er til. Og selv om både SV og Rødt har et stort velgergrunnlag i denne tradisjonelt røde byen, kjennetegnes jo fløypartier av at de nettopp vil gjøre litt mer, gå litt lengre, enn det store flertallet.
Per i dag er det kun Arbeiderpartiet og Høyre som har mulighet til å være et skikkelig stort, ledende parti i byen. Nå gjør Arbeiderpartiet sitt beste for å overlate det potensialet til Høyre. Måten Ap nå åpner sin opposisjonstilværelse, kan tyde på at Høyre har mer enn én periode ved makten i vente.
Ikke fordi Trondheim Arbeiderparti er internt uenige, men fordi de har blitt den aller verste utgaven av seg selv.
Der Trondheim Arbeiderparti før fremsto som mest opptatt av Trondheim, fremstår de nå som aller mest opptatt av seg selv, og sine endeløse, årelange palassintriger.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
