Snorre Valen, redaktør i Trønderdebatt
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Trønderdebatt): Dét er overskriften på et nylig opprop i VG, signert av flere titalls forfattere i Den norske Forfatterforening (DnF).
Hva er så bakgrunnen for denne svært så dystre advarselen? I mange land forfølges forfattere for sitt arbeid, som for eksempel i Belarus, der DnF har gjort mye viktig arbeid.
Men vi er ikke helt der, altså. Det som har utløst den kraftige advarselen, er ganske enkelt at Den Norske Forfatterforening (DnF) sin enerett på å innstille til stipendkomiteen for ny, norsk skjønnlitteratur for voksne står for fall.
Regjeringen varslet i fjor at den vil sørge for at «organisasjonar som reelt sett representerer kunstnarar, etter ei vurdering kan få rett til å oppnemne medlemer av komiteane». Som for eksempel det LO-organiserte Forfatterforbundet. Forfatterne karakteriserer regjeringens signaler som en «utarming av fagfeltkompetansen kunstnarorganisasjon Den norske Forfatterforening har», og for å være «ei misforstått fellesskapsorientering».
Ja, du leste riktig. Intet mindre enn fremtiden til norsk litteratur står visst på spill, dersom Den norske Forfatterforening må dele sine privilegier med en annen forfatterorganisasjon.
«Om stipendkomiteen frå no av skal setjast saman av folk som ikkje trur på eller ønskjer å kvalitetsvurdera kunst, må stipendkomitéane på alle kunstområda leggjast om etter same mal», heter det i oppropet. Problemet er bare at det er det ingen som har foreslått.
Det Forfatterforbundet har foreslått er at rollen Det litterære råd i DnF til nå har hatt, overtas av en komité bestående av tre oppnevnte fra DnF, tre fra Forfatterforbundet, og ett utenforstående, nøytralt medlem.
Og hva er den saklige begrunnelsen i oppropet for at DnF på tvers av ganske grunnleggende likebehandlingsprinsipper skal beholde sin enerett på å vurdere hvem som mottar statlig stipend? Jo, fordi Forfatterforbundet i en høringsuttalelse har skrevet at «bredde og mangfold må ikke alene bestemmes av etablerte premissgivere og utøvere, men må i større grad styres av dem tilbudet er rettet mot», og at «kunstfeltet kan ikke alene definere premisser og ressursbruk. De tilbudene er rettet mot, må trekkes sterkere inn i prosessene».
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
For min egen del er jeg enig med forfatterne (og med DnF) i at statlig kulturpolitikk hovedsakelig bør være innrettet mot nettopp kunsten som ikke har et stort, selvstendig kommersielt marked.
Men å være uenige om dette i sak, er likevel et aldeles syltynt og helt prinsippløst argument for å holde fast ved en ordning der DnF alene skal være portvoktere for en statlig ordning med statlige penger, mens en annen forfatterorganisasjon skal spille annenfiolin.
Dermed må dystre spådommer og sterk ordbruk til. «Vi ser og òg ei nyliberalistisk forakt mot å betrakta og behandla litteratur med kvalitative auge», heter det i oppropet. Og det må jeg si: Det er noe friskt over å benytte seg av «nyliberalisme» som busemann mot et LO-forbund, i en tekst som ellers er preget av raljering mot fellesskapstankegang, hån mot Arbeiderpartiets slagord «Alle skal med», og en påfallende nedlatende bruk av begrepet «hvem som helst».
For dersom det å få selskap av Forfatterforbundet i betraktningen av norsk litteratur liksom skal innebære «nyliberalisme», har begrepet helt mistet sitt innhold. Det kan hende forfatterne har en helt annen forståelse av «nyliberalisme» enn undertegnede, men for min egen del vil jeg vel snarere mene at en slags meritokratisk individualisme – der et individs særegne prestasjoner gjør vedkommende fortjent til privilegier som andre absolutt ikke må få tilgang til – er en ganske sentral komponent i det ideologiske rammeverket som gjør nettopp nyliberalistisk politikk mulig.
Men hva vet jeg.
Når privilegier eller makt utfordres, tar gjerne den som besitter privilegiene i bruk et knippe virkemidler som lett kan kjennes igjen, uansett om vi snakker om politikere, religiøse ledere, idrettsstjerner eller kunstnerorganisasjoner. Ett klassisk grep, både i virkelighetens verden og i fiksjonen, er for eksempel å fremstille tapet av egne privilegier som en fare, og et stort tap, for alle.
Det finnes utallige varianter av dette grepet, og du har sikkert sett det mange steder, mange ganger: Kun jeg kan forvalte dette. Jeg er det eneste som står mellom dere og kaos.
Bytt ut kaos med nyliberalisme, så har du forfatternes argumentasjon i et nøtteskall. Vi er visstnok alle tjent med at DnF, og ingen andre, forvalter en statlig ordning, hvis ikke blir det «nyliberalisme», og «norsk litteratur står på spill».
Les flere kommentarer av Snorre Valen
Konsekvensen av denne logikken er nødvendigvis at DnF er alene om å kunne gjenkjenne kvalitet i litteraturen. De enestående er de eneste som forstår. Og i alle fall ikke det vulgære Forfatterforbundet, pføy!
Å se noen kjempe for privilegier som ikke lar seg forsvare prinsipielt, er aldri et lekkert syn, selv ikke når det er respekterte og folkekjære forfattere som gjør det.
For det er jo litt av hvert av holdninger som kommer til uttrykk i teksten. «Det er på sin plass å peika på at det er meir litterær kvalitet i ei Jon Fosse-bok enn i eit dokument på datamaskina til ein uutgitt forfattar», heter det for eksempel. «At desse to storleikane potensielt risikerer å bli sidestilt i statens litteraturpolitikk, er alvorleg, ja, ein kunstnasjonal absurditet!».
Dette er sterk kost. Og ut fra kriteriet oppropsforfatterne selv oppgir å sette aller høyest – kvalitet – burde jo hele poenget tvert imot være at vi ikke vet på hvis datamaskin en ny bok av høy litterær kvalitet befinner seg. Et slikt poeng ville også underbygget forfatternes eget budskap langt bedre.
For ikke lenge siden var «Da vi var yngre» av Oliver Lovrenski bare et dokument på datamaskinen til en ukjent, blivende forfatter. At en Jon Fosse-bok potensielt likestilles med et dokument på datamaskinen til en ukjent forfatter, er i alle tilfeller tegn på en sunn kunstpolitikk, som faktisk vektlegger kvalitet.
Et annet sted i teksten spørres det retorisk: «Ein skrivande: I praksis kven som helst då? Kor startar det kunstnariske grunnlaget for ein ny og lysande Jon Fosse, nobelformat-rastlaus Dag Solstad, ein bildungsestetisk Karl Ove Knausgård, ei erindringarbeidande Linn Ullmann eller ei kierkegaardsenergisk Vigdis Hjorth?».
Disse adjektivene hadde egentlig fortjent et eget avsnitt (kierkegaardsenergisk?). Men viktigere: Verken Fosse, Solstad, Knausgård, Ullmann eller Hjorth ble født som medlemmer i DnF, eller som kjente størrelser for forbundets litterære råd. De var, etter alle praktiske formål, på et tidspunkt nettopp «hvem som helst», uansett om en skriver «hvem som helst» med syrlig, dårlig skjult forakt, eller som åpenbar kjensgjerning.
Om dette oppropet bare var et retorisk selvmål, ville konsekvensene helt fint vært til å leve med, både for forfatterstanden, kunsten, og publikum. Problemet er jo at debatten først og fremst er en gavepakke til stipendpolitikkens faktiske motsats: De som vil statlig kulturpolitikk og støtteordninger til livs.
Regjeringens signaler om at flere organisasjoner må få ha en hånd på rattet er en helt logisk konsekvens av at det faktisk finnes flere forfatterorganisasjoner, og vil trolig bidra til å sikre framtidige stipendtildelinger (med kvalitet som tildelingskriterie) langt, langt bedre enn hva forfatternes opprop gjør.
For til å være så stolte av å forvalte en ordning, og til å mene at de er så unikt skikket til å forvalte den alene, utviser oppropsforfatterne et interessant fravær av vilje til å vise at de forstår betydningen av ordet legitimitet. Og legitimiteten følger verken automatisk av medlemskap i DnF, eller av kriteriene Det litterære råd måtte holde seg med.
Legitimitet avhenger av at privilegier hviler på noe mer enn å si at jeg forstår noe du ikke forstår. Og å påpeke dét, i et samfunn der folk flest villig er med og finansiere kunst, er det motsatte av «nyliberalisme».
Endret 25. januar 10:10: Opprinnelig het det i teksten at dette er snakk om et «opprop fra DnF». Sandra Lillebø, som sitter i styret i DnF, gjør oppmerksom på at oppropet ikke er fra DnF, og at det er forfattere som er medlemmer av foreningen som står bak oppropet, ikke foreningen selv. Teksten er rettet for å tydeliggjøre dette. -red
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
