Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg elsker kjærlighet og alt det der, men å sitte på en restaurant hvor hvert eneste bord er fylt av par – både første dates og folk som feirer tiårsjubileum – er ikke helt min scene. Det blir litt for mye kollektiv parterapi.

Deler du hva du dagdrømmer om?

Jeg vil gjerne vise kjærlighet til typen, men uten at hele rommet er publikum. Det føles altfor privat.

Det er litt som dagdrømmer: Man har dem, men man vil absolutt ikke at vennene sine skal vite hva man dagdrømmer om. Ingen. Ingen skal vite det.

Det siste jeg vil er å sitte på en restaurant full av tomannsbord, typen har med roser, vi kjører full vinpakke og fire retter – og hele lokalet konkurrerer i hvem som elsker hverandre mest. Nei takk.

Det er en spesiell type menneskegruppe

De som feirer Valentines på det nivået, føler jeg ofte er de samme menneskene som frir foran Eiffeltårnet i Paris med tusen roser, fotograf og litt for høy stemning. Det er noe med det.

Jeg synes det er mye koseligere når typen plutselig kommer hjem med blomster på en helt vanlig tirsdag. Eller at man går ut og spiser en annen kveld – når det ikke er forventet, koreografert eller delt med 40 andre par.

Med andre ord, du tilhører en spesiell type menneskegruppe hvis du ønsker å bli fridd til under Eiffeltårnet.

Kjærlighet er best når den føles privat. Ikke som et arrangement med fast meny.

Jeg elsker kjærlighet. Men for å si det sånn: jeg feirer heller Valentines en helt annen dato.

Sist, men ikke minst: Sverre, dette betyr altså ikke at du slipper unna blomster eller middag. Bare … en annen dag

© Nettavisen