Asbjørn Svarstad
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Han var ikke bare kongen av Oslo, men hadde også en stor bekjentskapskrets blant kneipeverter og restauranteiere rundt Savignyplatz i Berlin.
Jobber mest med historiske feature-artikler, politiske kommentarer og er autorisert guide i Sachsenhausen. Har siden 1996 bodd permanent i Berlin der han har arbeidet for ulike skandinaviske medier.
En desemberdag i begynnelsen av århundret, hang Jahn Otto Johansen og undertegnede ved et bord på Zwiebelfisch for å roe nervene før aftenens digre lutefiskselskap. Ved siden av oss satt det et par, og den ene forsøkte flere ganger å pådra seg Jahn Ottos oppmerksomhet.
Gleden var stor, da Lillebjørn omsider ble gjenkjent – og selvsagt tatt med på det forestående gildet. Det skulle bli det første av en lang rekke med både lutefisk og andre kulturutskeielser i det «norske området i Berlin».
Året etterpå var det Lillebjørn som akkompagnerte Torhild Ostad under «Til ungdommen» – da vi avduket minnesteinen på stedet hvor Nordahl Griegs fly falt ned.
Så det er mange år siden Lillebjørn fikk bildet sitt på Zwiebelfisch-veggen – sammen med en håndfull utvalgte landsmenn.
Jeg var bare ti år gammel da vi møttes for første gang. Lillebjørn og vennene fra viseklubben Dolphin dukket i 1968 opp på Lillehammer, der Maihaugen var smekk full av deltakere på Landskappleiken. Lillebjørn satt på første benk og tok opp alle felespillerne på bånd.
Jeg befant meg på stolen bak, så til slutt ble vi på nikk med hverandre. Dette var i virkeligheten en kulturhistorisk begivenhet, for denne langhelga gikk inn i historien som Møtet mellom by og land, hardingfele og bluesgitar. Mange vennskap ble etablert og to ganske ulike livsstiler oppdaget hverandre.
Så jeg kjente jo nærmest kunstneren personlig, da det tre-fire år senere ble kassegitar, langt hår og Lillebjørns visebok med grepene tegnet inn over verselinjene. Vi var om lag 200.000 – først og fremst unge – nordmenn som på den måten lærte oss grepene og landeplagene.
Knapt var lørdagskveldens ølflasker blitt åpnet, før vi vrælte i kor på Tanta til Beate, den stilleste gutt på sovesal 1 og selvsagt Victor Jara. Oppveksten hadde faktisk ikke blitt den samme uten Lillebjørns visebøker og plater.
Etter vårt første Berlin-treff, ble kontakten hyppig. Han tok gjerne inn på Hotel Savoy i Uhlandstrasse (minner meg om Uelands Gate i Oslo). Derfra var veien kort til Dicke Wirtin og andre fristelser. De godtok etter hvert at nordmennene gjerne dukket opp medbringende instrumenter, og at når Lillebjørn førte an, så sang de i kor – og alle kunne teksten.
En gang lot jeg meg overtale til middag på Reste Fidele i Bleibtreustrasse. Verten kom stormende ved synet av Lillebjørn.
«Min norske venn, verdens største superstjerne – omsider tar du deg tid til et besøk», utbrøt han.
«Han heter Serge, er franskmann og innehaver», forklarte Lillebjørn.
«Jada», svarte jeg. «Bortsett fra at han heter Sergei, er kroat og gift med hun som eier restauranten.» (Lærdommen – som vi ofte vendte tilbake til – er at du aldri skal stole på en berlinsk gastronom som påstår å være innfødt pariser.)
Men også på berlinske kneiper hadde han tid til litt alvor. Jeg har friskt i minne, hvordan Lillebjørn fortalte en gjeng på nabobordet at «de fineste antinazistene jeg har møtt, var unge tyskere. Og jeg har spilt i mange land!»
Vi snakket ofte om hans jødiske bestefar, som var tysk flyktning og ved et under unngikk deportasjonen, fordi bygdefolket slo ring om ham og lensmannen lot som han ikke visste hva slags menneske de skjulte i sin midte.
Lillebjørn blomstret opp etter at sola var gått ned for kvelden. Rett som det var, kunne han slå på tråden rundt midnatt eller senere. Noen ganger bare for å sludre, andre ganger for å fortelle om noe som nylig hadde skjedd – eller for å stille spørsmål ved ting som han hadde lest om noe som skjedde under krigen.
I fjor sommer sendte han rett som det var meldinger med bilde av sine illustrasjoner til en bok om Rudolf Nilsen. Så da virket det som om ting gikk fint, selv om han var blitt avhengig av den hersens rullestolen.
Det siste møtet fant sted i fjor sommer, da jeg plutselig oppdaget Meredith i ferd med å skyve stolen over et gatekryss på Sagene. Vi endte opp på uterestaurant og fikk et par hyggelige timer i finværet. Lillebjørn fortalte sin anekdote fra virkeligheten om den gangen de innstilte produksjonen av Teddy uten filter.
En dag ringte det på døra i Maridalsveien og utenfor sto et bud som overrakte en pakke. Den var fra den legendariske DN-redaktøren Kåre Valebrokk, som også var ihuga stordamper. Han hadde kjøpt opp «restopplaget» og nå sendte han ut en stang med 200 Teddy til alle rikskjendiser – om han kjente dem personlig eller ikke – som ikke lenger kunne få fatt på «sitt» foretrukne merke.
Det var riktig stor stas, da han en sommerdag for snart to år siden ringte for å betro meg en stor hemmelighet – nemlig at han akkurat hadde fått brev om en utmerkelse fra selveste Majesteten.
Bjørn Falk Nilsen skulle slås til «Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden». Ingen tvil om at han var lykkelig over en slik heder – og det ikke så rent lite.
«Da må du kjøpe gamp», innvendte jeg.
«Ingen blir ridder uten å ha sin egen hest. Men i ditt tilfelle er det kanskje nok med en pony?», fleipet jeg videre.
Langt utpå natta tikket SMS-svaret inn: «Det får holde med en gyngehest.»
Seljefløyta, hardingfela, ukulelen, munnharpa og kassegitaren har stilnet for godt.
Tilbake sitter alle vi som lærte å sette pris på denne spesielle karen – og som et langt liv har gått rundt og nynnet «Barn av regnbuen», eller den om Valle Auto og Bensin – for ikke å snakke om «hundrede mann kan jeg bære på min rygg». Han snakket alltid om Sara og Siri – og en gang iblant om barnebarna. Men aldri glemte han å si noe virkelig vakkert om Meredith – hun som de siste årene var både bauta og fyrtårn i heimen.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
