Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt): «Aa eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord. Med ei lysande strand, millom høgfjell og fjord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest, med dei finaste, finaste band. Å eg minnest, eg minnest so vel dette land»

Minnet om Nord-Norge er en nydelig romantisk tanke. Ganske sterkt nedfelt i mange av oss. En stolt og vakker landsdel, langt der oppe mot nord hvor vi står han av i storm og stilla. Feskarbonden, Rorbua, tørrfisk, Hamsun og midnattssol. Men er det et begrep som faktisk har noe innhold? Har vi en nordnorsk identitet og har vi et sterkt strategisk fellesskap?

5. januar setter Skjalg Fjellheim fokus på hvor splittet vi er i Nord-Norge. Det er det gode grunner til. Likevel bør diskusjonen starte helt i kjernen. Er det Nord-Norge vi bør ha som utgangspunkt for å diskutere fremtiden nord for Trøndelag?

I ulike kilder kan vi lese at idéen om en samlet landsdel kalt Nord-Norge ikke er så gammel som man skulle tro. Begrepet virker å komme i mer alminnelig bruk for litt mer enn 100 år siden, og jeg forstår det til å være et begrep som enkelte nordnorske miljøer på slutten av 1800-tallet ønsket å ta i bruk for å skape en felles identitet og strategisk enhet, for å så markere seg tydeligere på nasjonalt nivå.

Det var det sikkert gode grunner til, og samfunnet på den tiden var fortsatt bundet sammen av kysten som vår viktigste ferdselsåre. Skipsleia knyttet sammen denne langstrangte landsdelen på et helt annet vis enn i dagens samfunn, og er nok en forklaring på hvorfor man følte seg mer samlet og ens i denne delen av landet tilbake i tid. Det er dermed naturlig å se for seg at Nord-Norge var et begrep som kunne fylles med innhold som ga en........

© Nettavisen