Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Troen på en nært forestående klimakatastrofe er fortsatt bemerkelsesverdig robust blant vestlige eliter. Klimakirken, med sine yppersteprester og hengivne flokk, har vist seg bemerkelsesverdig robust over flere tiår, og har motstått empiriske angrep og ekspertgjendrivelser med den seigheten til en tro som ikke forandres av fakta. Spørsmålet som er verdt å stille, er ikke lenger om alarmismene har rett – det har de ikke – men hvorfor trosbekjennelsen overlever så uskadd av bevis, forfalskning og gjentatt politisk svikt. Denne holdbarheten er ikke rasjonell. Den er moralsk, ideologisk og til syvende og sist teologisk.

I mange år nå har seriøse forskere og akademikere med uangripelig bakgrunn – William Happer, John Clauser, Judith Curry og mange andre – revet ned påstanden om at klimasystemet er truet av en nært forestående apokalypse forårsaket av utslipp basert på fossilt brensel. Steve Koonins nøye redegjørelse for dataene gjorde dette klart for enhver leser som er villig til å skille bevis fra retorikk. Og likevel gir disse argumentene ingen påvirkning av klimaalarmpresteskapet. Årsaken er enkel: tvisten handler ikke om data. Den handler om dyd og det forførende løftet om meningsfullhet.

Klimaalarmisme har for lenge siden sluttet å være en vitenskapelig hypotese og ble i stedet en moralsk identitet.........

© Avisa Nordland