Når kommer det neste klimaopprøret?

Carsten JensenDansk forfatter

Nå ligner solen en dødsbudbringer, ikke lenger livets venn, men en fiende som bringer tørke og ild.

I fem uker har jeg befunnet meg i sentrum av hetebølgen som har rammet Europa. I Sørvest-Frankrike, hvor temperaturen hver dag når opp mot 40 grader og om natten aldri under 23 grader.

Å gå utenfor er som å bli pustet på av en ildsprutende drage. Solen er ikke en vennlig stjerne, men et varmeglødende missil på kurs mot jorden. Vann er ikke bare leskende, men livsnødvendig, som en blodoverføring til en kropp som er i ferd med å forblø. Gresset stritter avsvidd, trærnes en gang så grønne blader krøller seg visne sammen som et varsel om en høst som ikke er fremkalt av årstidenes skiften, men av heten.

Vannet i svømmebassengene, som skulle bringe avkjøling, er 30 grader varmt. Torsdagsmarkedet i nabobyen er omgitt av tomme parkeringsplasser. Mange boder står ledige. Kundene, som pleide å ta seg tid til å undersøke de ferske råvarene, haster av sted, som om de frykter å komme hjem med råtne kyllinger og mugne frukter.

Utmattelsen angriper midt på dagen. Som et annet dyr søker man ly for solen under den nærmeste busken. Biler har overopphetede indre som forvandles til dødsfeller. Asfalt inviterer til besvimelse. Bare kjøleskapet byr på et fristed. Hvis det var plass, ville vi alle ha sittet der inne.

Lengselen etter regn og vind

Jeg tilbringer sommeren i Lot-et-Garonne, 200 kilometer fra skogbrannene som har lagt enorme områder i Sørvest-Frankrike øde og jaget hundretusener på flukt. Enn så lenge har ingen gnist antent de skogkledde bakkene rundt oss. Men røyken kommer, ikke som bølgende skyer, men som en ugjennomtrengelighet i luften. En time før solnedgang, mens solen fortsatt står høyt over horisonten, forvandles den til en rødglødende kule, som om den ikke var annet enn en........

© Aftenposten