KOMMENTAR: Siden regjeringen lovet rentekutt i valgkampen er det kanskje ikke så rart at noen tror politikerne bestemmer rentenivået. Men SV burde vite bedre.

Hilde ØvrebekkKommentator

«Med trygg økonomisk styring går renta ned, lønningene opp og pensjonistene får mer å rutte med. Et rentekutt på 0,5 prosentpoeng, betyr 15.000 kroner mindre i utgifter årlig på et lån på 4 millioner kroner», skrev Ap på sine nettsider under valgkampen i fjor.

Det var lenge siden da at statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) lovet at nå hadde vendepunktet kommet. Rentene skulle ned.

Mot slutten av valgkampen var både statsminister Støre og finansminister Jens Stoltenberg på besøk hos en barnefamilie i Haugesund for å spre det glade budskap.

Budskapet var at deres politikk skulle legge til rette for at renten kuttes. I motsetning til Frp's politikk, som de mente ville føre til økt pengebruk, prisstigning og renteøkning.

Uken etter valget i september satt Norges Bank styringsrenten ned fra 4,25 prosent til 4 prosent. Siden da har den stått stille.

Så sent som i februar sa Støre til E24 at han likevel «sto ved valgkampens kampanje». Rentetoppen ble nådd, den har gått ned to ganger, sa Støre.

Allerede da hadde økonomene begynt å snakke om at prisveksten var for høy til at rentene kunne settes ned.

Og siden USAs president Donald Trump satte i gang med angrep på Iran og rørte ved hele verdensøkonomien, har sentralbanksjef Ida Wolden Bache nå åpnet for at renten heller skal settes opp enn ned.

Nå skal rentene opp, ifølge økonomer. Spørsmålet er når.

SVs Marthe Hammer sa til Klassekampen tidligere denne uken at «vi tåler ikke flere rentehevinger» blant annet på grunn av folks høye gjeldsgrad her til lands. Hun mente at sentralbanken ikke ser på sysselsettingen i det hele tatt.

På spørsmål om hun mente at Stoltenberg burde si til sentralbanken at det er feil medisin å heve renten, svarte Hammer: «Ja, Stoltenberg bør si til sentralbanken at det er feil medisin å heve renten».

På Dagsnytt 18 i NRK utdypet hun:

«Finansministeren kunne ha endret forskriften til sentralbanksjefen og tydeliggjort at sysselsetting også skulle være avgjørende for rentesetting til sentralbanken. I stedet ser vi at sentralbanken setter opp renten på autopilot, uten å se på konsekvensen for norsk økonomi.»

Men gjør de egentlig det? For eksempel i juni i fjor, da renten ble satt ned med 0,25 prosentpoeng, var nettopp det at arbeidsledigheten hadde gått opp en av grunnene til at renten ble satt ned.

Og er det bare så enkelt som å bare gå inn og endre sentralbankens mandat, med det som SV får det til å høre ut som, et pennestrøk?

Mandatet ble endret sist gang av Solberg-regjeringen i 2018. Da ble inflasjonsmålet senket fra 2,5 prosent vekst til 2,0 prosent. Dette ble gjort fordi den norske økonomien da hadde endret seg siden sist mandatet ble satt. Norsk økonomi hadde blitt likere andre vestlige økonomier, som også hadde et inflasjonsmål på 2,0 prosent.

Men dette mandatet ble heller ikke endret uten at det hadde vært en gjennomgang og utredning om det. Den gang var det som lå til grunn Sentralbanklovutvalget, som ble oppnevnt i 2015. Og endringen krevde en grundig behandling i Stortinget.

Enkelt eller dobbelt?

Både SV og LO peker på at sysselsetting må sterkere inn som en faktor i rentesettingen, men her er det ulike meninger både nasjonalt og internasjonalt.

Noen land, som Norge og EU, legger størst vekt på prisveksten. Andre land, som USA, sidestiller sysselsetting og prisvekst. Dette kalles et dobbelt mandat.

Isabel Schnabel, medlem av hovedstyret i den europeiske sentralbanken (ECB), sa i en tale på det amerikanske pengepolitiske forumet i mars i år at diskusjonen om sentralbankens mandat og sysselsettingens rolle også foregår i EU.

Hun mente at praksis, blant annet under pandemien, har vist at både det å fokusere på å stabilisere bare prisveksten og det å også fokusere på sysselsetting har ført til den samme politiske responsen.

«En sentralbank med et mandat der prisvekst er det viktigste målet, tok også hensyn til sysselsetting. Og at for mye vekt på sysselsetting kan gjøre det vanskeligere å kontrollere inflasjonen», sa hun.

«Jeg merker meg at NHOs sjeføkonom hadde et annet syn enn LOs sjeføkonom på disse spørsmålene. Det er bra. Det er samfunnsdebatt, og det skal vi ha,» sa Støre (Ap) om rentedebatten denne uken.

Det går fint an å mene forskjellige ting om hvordan Norges Banks mandat skal se ut. Og om hvor mye sysselsetting skal vektlegges. Det er også legitimt å spørre seg om hvor mye av prisøkningen som kommer fra internasjonale forhold skal påvirke norsk økonomi og rentesettingen.

Men det hadde faktisk vært ganske oppsiktsvekkende dersom finansministeren i tide og utide selv skulle gå inn og endre sentralbankens mandat.

«Det er Norges Bank som setter renten, og det har vi alltid respektert», sier Støre nå. Det samme sa finansminister Stoltenberg gjentatte ganger i spørretimen i mars.

I praksis har de nok alltid gjort det. Men det etterlatte inntrykket etter valgkampen i fjor kan lett være at politikerne har mer makt til å gå inn og styre rentesettingen.

Det kan godt hende at SV egentlig mener at de vil bidra i debatten om hvordan mandatet skal være. Men inntrykket de etterlater seg etter denne ukens debatter er også at politikerne har mer makt til å gå inn og styre rentene enn det de virkelig har.

Regjeringen har tatt initiativ til en gjennomgang av inflasjonsmålet og pengepolitikken. Planen er å ha dette klart i løpet av høsten. Å endre Norges Banks mandat krever en grundigere gjennomgang enn et politisk utspill.

Det burde SV også vite.

© Aftenbladet