Ja. På mange måter er jeg det.

Jeg var 23 år da jeg ble mor. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at jeg ikke hadde fått en funksjonsfrisk gutt. Drømmene jeg hadde for barnet mitt, om venner, førerkort og selvstendighet, ble ikke borte. Men de ble til håp.

Mens andre foreldre feiret at barna krabbet og spiste selv, feiret jeg 20 sekunders blikkontakt. Mens andre barn knyttet vennskap, brukte min sønn all sin energi bare på å være i samme rom som andre. Vi har feiret milepæler hele veien, bare noen andre enn de fleste.

Jeg har følt meg privilegert.

Privilegert som har lært å glede meg over det små. Privilegert som har fått et annet perspektiv på hva som virkelig betyr noe.

I dag er han snart 17 år. Når han fyller 18, er det i teorien kommunen som overtar ansvaret. Han vil ha et livslangt hjelpebehov. Det har jeg visst lenge.

Det som skremmer meg, er ikke behovet hans. Det er systemet han skal inn i.

I mange kommuner kuttes det i tjenester. For personer med funksjonsnedsettelser handler hjelpen ofte om det mest grunnleggende: mat, stell, minimum av tilsyn. Livskvalitet, aktivitet og utvikling blir luksus.

Min sønn er sosial og aktiv. Uten tilrettelegging vil han miste ferdigheter han har brukt et helt liv på å bygge opp. Det vil koste ham livsglede, og på sikt vil det koste samfunnet mer.

Personer med funksjonsnedsettelser er en minoritet. Det er lettere å kutte der. Færre protesterer. Færre stemmer avgjør valg.

Kjære folkevalgte politikere.

Kan dere sikre at også disse livene teller når budsjettene strammes inn?

Jeg har følt meg privilegert som mor til en gutt som har lært meg hva som virkelig betyr noe. Men kan jeg få fortsette å kjenne på den følelsen også etter at han fyller 18?

For uten reell livskvalitet er det vanskelig å kalle noen privilegert.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen