Kjære kamerater
Vi lever i en brytningstid. Et vendepunkt i historien, og blir bedt om å ta et veivalg. Kjære kamerater, god kampdag.
Jeg heter Marit Isaksen, og jeg sitter i politisk ledelse i FO, fagforeningen for sosialarbeidere. Det er en stor ære å få snakke til dere i dag. For nå er 1. mai, fagbevegelsen og fellesskapet vårt viktigere enn på lenge.
Det er i kriser, når det blåser som verst, at vi ser verdien av å holde sammen. Og hvis det er én ting som har preget oss de siste årene, så er det nettopp kriser. Ting vi ikke har noen kontroll over. Det vi derimot kan kontrollere, gode kamerater, er hvordan vi møter dem.
Vi trenger et kompass for en ny sosialpolitikk, For nå vi lever i en brytningstid.
Dyrtida holder på å bite seg fast. Stadig flere får stadig større problemer med å få endene til å møtes. Når foreldre skrur av strømmen når barna er borte. Når vernepleiere i Bærum må ha to ekstrajobber ved siden av en fast stilling i kommunen. Når kvinner må spørre banken om de har råd til å skilles, så sier det noe om situasjonen.
Alle merker de økte matprisene. Mange er redd for nye rentehopp.
Generasjonen som vokser opp nå, kan bli første i historien som ikke får det bedre enn foreldrene sine. Det har ikke kommet av seg selv. For selv om vi ikke kan kontrollere krisene, kan vi kontrollere hvordan vi møter dem. De siste tiårene har vi valgt en vei som fører til større forskjeller mellom folk, større avstand mellom oss som medmennesker, mer individualisering. En vei hvor vi bygger ned velferdsstaten. Hvor du trenger en diagnose eller sykdom for at samfunnet stiller opp. Hvor fattigdom går i arv og vi legger ned tilbud for barn og unge. Men slik trenger det ikke å være. For vi lever i en brytningstid, blir bedt om å ta et valg. Vi kan fortsette på samme sti som før. Eller så vi kan følge kompasset til en ny sosialpolitikk. Hvor vi anerkjenner at arbeid er en menneskerett. Og at folk utenfor arbeidslivet er folk som samfunnet har sviktet, ikke folk som svikter samfunnet. Hvor vi former arbeidsmarkedet etter mennesket, ikke mennesket etter markedet. Hvor hvert barn som vokser opp i fattigdom, er et barn for mye. Hvor dagens ungdom kan se like lyst på fremtiden som vi gjorde da vi vokste opp. Hvor hver og en av oss kan bære etter evne og få etter behov. Kjære kamerater. Det er ikke den letteste veien.
Den er tung og har bratte motbakker, men jeg vet hvilken vei jeg velger.
Så til hovedtariffoppgjøret og krafta i en samlet fagbevegelse.
Nå er vi historisk mange som trekker sammen. Vi har passert en million fagorganiserte i LO, og fellesskapet vokser! Dette er ikke tilfeldig. For når vi, arbeidsfolk, står skulder til skulder, i solidaritet og støtter hverandres krav, står vi sterkere enn om vi står hver for oss. Derfor gikk fagforeningene sammen i én sammenslutning i 1899. I år fyller LO fyller nemlig 125 år! Dette fellesskapet er også noe av det som gjør LO-familien unik. At vi, sosialarbeiderne i FO, og industriarbeiderne, renholderne, fagarbeiderne og kontoransatte, er med i samme hovedorganisasjon. Det handler om solidaritet på tvers av tariffområder, forbund og yrke. Hvis én taper, taper vi andre også. Når én vinner, vinner vi alle.
Og det er jo det dette handler om, og som jeg ser av parolene at dere i Kristiansund også er opptatt av; Like vilkår for arbeidstøy, et tryggere arbeidsmiljø for alle og et organisert arbeidsliv!
Tradisjonen tro har det de siste døgnene før 1. mai vært gjennomført forhandlinger for ansatte i offentlig sektor. I går ble det klart at man ikke kom til enighet i staten og Oslo kommune. Det betyr at vi må ta i bruk mekling, og finner man ikke løsning da er det streik fra 24. mai. Men i tidlig i morgen ble det enighet i forhandlingene mellom KS og Unio, YS og LO for ansatte i kommunesektoretn. Det ble et solidarisk lønnsoppgjør med en god lavtlønnsprofil. De som tjener minst er de som merker de økte prisene mest.
Samtidig klarte man og gi uttelling for kompetanse og bidra til en bedret likelønnsutvikling. Det er vi i LO veldig fornøyd med.
Og nå er fagforeningsfellesskapet viktigere enn på lenge. For mens lederlønninger og antallet skatteflyktninger har eksplodert, har ikke arbeidsfolk fått økt kjøpekraft på over 8 år. Det utfordrer solidariteten vår. Fordi det er lettere å snakke om solidaritet i festtaler på 1. mai enn når vi skal fordele kroner og øre rundt forhandlingsbordet i tariffoppgjør sånn som nå.
Utviklingen bør bekymre oss. At Staten gikk ifra en felles tariffavtale til to, betyr at du ikke lenger kan forvente å tjene det samme som kollegaene dine, som har samme bakgrunn og gjør samme oppgaver som deg. Det har medført forskjellsbehandling satt i system. At enkelte vil vrake frontfagsmodellen, betyr at vi utfordrer grunnlaget for at offentlig ansatte også tjener på verdiskaping i industrien. At flere nå sier at deres yrkesgrupper er mer verdt enn andre, fortjener en større del av kaken enn andre, utfordrer selve grunntanken bak å være med i fagforening.
Men slik trenger det ikke å være. Vi trenger et vendepunkt. Skal vi fortsette å sette arbeidsfolk opp mot hverandre og svekke den kollektive forhandlingsmakten vår. Eller skal vi velge å være solidariske, trekke sammen når andre vil splitte oss? Tørre å kjempe for noe mer enn bare oss selv?
Så til internasjonal solidaritet. Den kan ikke stanse ved landegrensene våre. For i fjor var 108 millioner mennesker på flukt fra hjemmene sine. To år etter at Russland invaderte Ukraina, fortsetter krigen i gatene.
Siden oktober har Israel drept og skadd over 100 000 palestinere på Gazastripen. Vi lever i en brytningstid, kamerater, og blir bedt om å ta et veivalg.
Bystyret i Drammen tok et veivalg 13 februar. Om at noen flyktninger er mer verdt enn andre. At byen ikke skal være for alle. Ikke for ofrene av borgerkrigen i Sudan, som blir utsatt for seksualisert vold og sult. Ikke for befolkningen i Jemen, hvor 80 prosent trenger humanitær bistand, mat og medisiner. Ikke for dem flykter fra de såkalte «glemte konfliktene». Men vi glemmer ikke.
Fagbevegelsens solidaritet skal være grenseløs! Da Putin invaderte Ukraina, tok vi et veivalg. Vi nektet å stå på sidelinjen og se på den første krigen på europeisk jord siden 2. verdenskrig. Norge nektet å godta bombing av sivile, sykehus, helsepersonell og infrastruktur. Men etter å ha sendt forsvarsmateriell, demonstrert og innført sanksjoner i to år, begynner solidariteten med ukrainerne å tære på hos flere. Men vi, kamerater, nekter å senke fanen. Vi hever stemmen for demokrati og et fritt Ukraina!
Okkupasjonen av Gaza og Vestbredden har vart i snart 60 år, og et pågående folkemord tvinger alle til å ta et veivalg. Ingenting kan forsvare drapet på 30.000 sivile. På fire måneder ble flere barn drept på Gaza enn i alle verdens konflikter, de siste fire årene, lagt sammen. Men verdenssamfunnet gjør lite å stanse flere brudd på folkeretten. Israelske soldater bruker fortsatt norske våpen til massedrap. Norge anerkjenner ikke Palestina som stat og fraråder kun handel med ulovlige bosetninger. Jeg vet hva jeg velger. Boikott Israel, fritt Palestina!
Fagbevegelsen har en unik rolle i det internasjonale solidaritetsarbeidet. For 85 år siden etablerte arbeiderbevegelsen Norsk Folkehjelp. Det er utrolig gledelig å se at dere har et lokallag her i Kristiansund, de var godt synlige i toget. For øyeblikket jobber Norsk Folkehjelp i mer enn 30 land i verden. Jeg vil oppfordre dere til å VIPPSe et støttebeløp til nummer 8000. Da er du med på å holde arbeiderbevegelsens solidaritetstradisjoner ved like!
Fordi vi er mange, vi arbeidsfolk som lever her i verden. Det er noe av det 1. mai-dagen handler om!
I 125 år har fagbevegelsen i Norge stått samlet i LO-fellesskapet. Vi har kjempet frem arbeiderrettigheter, tariffavtaler og en velferdsstat som man nesten kan ta for gitt i dag. Hvert år, på 1. mai, viser vi den kampkraften og feirer vi de rettighetene vi har kjempet frem. Men kamerater, 1. mai har alltid vært en kampdag. Vi vet at ingen kamper er vunnet forevig. Vi kjemper fortsatt for likeverdsamfunnet og at flere skal få retten sin til arbeid ivaretatt. Vi kjemper fortsatt for at arbeidsfolk skal få mer å rutte med og at barna våre skal få det bedre enn oss. Vi kjemper fortsatt for fred, frihet og rettferdighet i verden. Det kommer ikke av seg selv, og vi møter stadig flere kriser vi ikke har kontroll over, men: Vi lever i en brytningstid, kamerater, hvor vi bestemmer hvordan vi møter krisene. Vi er ved et vendepunkt i historien, og kan velge å stå sammen i solidaritet. Vi står ved et veikryss, kjære Kristiansund, og blir bedt om å ta et valg. Hvilken vei velger vi?
Gratulerer med dagen, og god 1. mai!
Kjære kamerater
Vi lever i en brytningstid. Et vendepunkt i historien, og blir bedt om å ta et veivalg. Kjære kamerater, god kampdag.
Jeg heter Marit Isaksen, og jeg sitter i politisk ledelse i FO, fagforeningen for sosialarbeidere. Det er en stor ære å få snakke til dere i dag. For nå er 1. mai, fagbevegelsen og fellesskapet vårt viktigere enn på lenge.
Det er i kriser, når det blåser som verst, at vi ser verdien av å holde sammen. Og hvis det er én ting som har preget oss de siste årene, så er det nettopp kriser. Ting vi ikke har noen kontroll over. Det vi derimot kan kontrollere, gode kamerater, er hvordan vi møter dem.
Vi trenger et kompass for en ny sosialpolitikk, For nå vi lever i en brytningstid.
Dyrtida holder på å bite seg fast. Stadig flere får stadig større problemer med å få endene til å møtes. Når foreldre skrur av strømmen når barna er borte. Når vernepleiere i Bærum må ha to ekstrajobber ved siden av en fast stilling i kommunen. Når kvinner må spørre banken om de har råd til å skilles, så sier det noe om situasjonen.
Alle merker de økte matprisene. Mange er redd for nye rentehopp.
Generasjonen som vokser opp nå, kan bli første i historien som ikke får det bedre enn foreldrene sine. Det har ikke kommet av seg selv. For selv om vi ikke kan kontrollere krisene, kan vi kontrollere hvordan vi møter dem. De siste tiårene har vi valgt en vei som fører til større forskjeller mellom folk, større avstand mellom oss som medmennesker, mer individualisering. En vei hvor vi bygger ned velferdsstaten. Hvor du trenger en diagnose eller sykdom for at samfunnet stiller opp. Hvor fattigdom går i arv og vi legger ned tilbud for barn og unge. Men slik trenger det ikke å være. For vi lever i en brytningstid, blir bedt om å ta et valg. Vi kan fortsette på samme sti som før. Eller så vi kan følge kompasset til en ny sosialpolitikk. Hvor vi anerkjenner at arbeid er en menneskerett. Og at folk utenfor arbeidslivet er folk som samfunnet har sviktet, ikke folk som svikter samfunnet. Hvor vi former arbeidsmarkedet etter mennesket, ikke mennesket etter markedet. Hvor hvert barn som vokser opp i fattigdom, er et barn for mye. Hvor dagens ungdom kan se like lyst på fremtiden som vi gjorde da vi vokste opp. Hvor hver og en av oss kan bære etter evne og få etter behov. Kjære kamerater. Det er ikke den letteste veien.
Den er tung og har bratte motbakker, men jeg vet hvilken vei jeg velger.
Så til hovedtariffoppgjøret og krafta i en samlet fagbevegelse.
Nå er vi historisk mange som trekker sammen. Vi har passert en million fagorganiserte i LO, og fellesskapet vokser! Dette er ikke tilfeldig. For når vi, arbeidsfolk, står skulder til skulder, i solidaritet og støtter hverandres krav, står vi sterkere enn om vi står hver for oss. Derfor gikk fagforeningene sammen i én sammenslutning i 1899. I år fyller LO fyller nemlig 125 år! Dette fellesskapet er også noe av det som gjør LO-familien unik. At vi, sosialarbeiderne i FO, og industriarbeiderne, renholderne, fagarbeiderne og kontoransatte, er med i samme hovedorganisasjon. Det handler om solidaritet på tvers av tariffområder, forbund og yrke. Hvis én taper, taper vi andre også. Når én vinner, vinner vi alle.
Og det er jo det dette handler om, og som jeg ser av parolene at dere i Kristiansund også er opptatt av; Like vilkår for arbeidstøy, et tryggere arbeidsmiljø for alle og et organisert arbeidsliv!
Tradisjonen tro har det de siste døgnene før 1. mai vært gjennomført forhandlinger for ansatte i offentlig sektor. I går ble det klart at man ikke kom til enighet i staten og Oslo kommune. Det betyr at vi må ta i bruk mekling, og finner man ikke løsning da er det streik fra 24. mai. Men i tidlig i morgen ble det enighet i forhandlingene mellom KS og Unio, YS og LO for ansatte i kommunesektoretn. Det ble et solidarisk lønnsoppgjør med en god lavtlønnsprofil. De som tjener minst er de som merker de økte prisene mest.
Samtidig klarte man og gi uttelling for kompetanse og bidra til en bedret likelønnsutvikling. Det er vi i LO veldig fornøyd med.
Og nå er fagforeningsfellesskapet viktigere enn på lenge. For mens lederlønninger og antallet skatteflyktninger har eksplodert, har ikke arbeidsfolk fått økt kjøpekraft på over 8 år. Det utfordrer solidariteten vår. Fordi det er lettere å snakke om solidaritet i festtaler på 1. mai enn når vi skal fordele kroner og øre rundt forhandlingsbordet i tariffoppgjør sånn som nå.
Utviklingen bør bekymre oss. At Staten gikk ifra en felles tariffavtale til to, betyr at du ikke lenger kan forvente å tjene det samme som kollegaene dine, som har samme bakgrunn og gjør samme oppgaver som deg. Det har medført forskjellsbehandling satt i system. At enkelte vil vrake frontfagsmodellen, betyr at vi utfordrer grunnlaget for at offentlig ansatte også tjener på verdiskaping i industrien. At flere nå sier at deres yrkesgrupper er mer verdt enn andre, fortjener en større del av kaken enn andre, utfordrer selve grunntanken bak å være med i fagforening.
Men slik trenger det ikke å være. Vi trenger et vendepunkt. Skal vi fortsette å sette arbeidsfolk opp mot hverandre og svekke den kollektive forhandlingsmakten vår. Eller skal vi velge å være solidariske, trekke sammen når andre vil splitte oss? Tørre å kjempe for noe mer enn bare oss selv?
Så til internasjonal solidaritet. Den kan ikke stanse ved landegrensene våre. For i fjor var 108 millioner mennesker på flukt fra hjemmene sine. To år etter at Russland invaderte Ukraina, fortsetter krigen i gatene.
Siden oktober har Israel drept og skadd over 100 000 palestinere på Gazastripen. Vi lever i en brytningstid, kamerater, og blir bedt om å ta et veivalg.
Bystyret i Drammen tok et veivalg 13 februar. Om at noen flyktninger er mer verdt enn andre. At byen ikke skal være for alle. Ikke for ofrene av borgerkrigen i Sudan, som blir utsatt for seksualisert vold og sult. Ikke for befolkningen i Jemen, hvor 80 prosent trenger humanitær bistand, mat og medisiner. Ikke for dem flykter fra de såkalte «glemte konfliktene». Men vi glemmer ikke.
Fagbevegelsens solidaritet skal være grenseløs! Da Putin invaderte Ukraina, tok vi et veivalg. Vi nektet å stå på sidelinjen og se på den første krigen på europeisk jord siden 2. verdenskrig. Norge nektet å godta bombing av sivile, sykehus, helsepersonell og infrastruktur. Men etter å ha sendt forsvarsmateriell, demonstrert og innført sanksjoner i to år, begynner solidariteten med ukrainerne å tære på hos flere. Men vi, kamerater, nekter å senke fanen. Vi hever stemmen for demokrati og et fritt Ukraina!
Okkupasjonen av Gaza og Vestbredden har vart i snart 60 år, og et pågående folkemord tvinger alle til å ta et veivalg. Ingenting kan forsvare drapet på 30.000 sivile. På fire måneder ble flere barn drept på Gaza enn i alle verdens konflikter, de siste fire årene, lagt sammen. Men verdenssamfunnet gjør lite å stanse flere brudd på folkeretten. Israelske soldater bruker fortsatt norske våpen til massedrap. Norge anerkjenner ikke Palestina som stat og fraråder kun handel med ulovlige bosetninger. Jeg vet hva jeg velger. Boikott Israel, fritt Palestina!
Fagbevegelsen har en unik rolle i det internasjonale solidaritetsarbeidet. For 85 år siden etablerte arbeiderbevegelsen Norsk Folkehjelp. Det er utrolig gledelig å se at dere har et lokallag her i Kristiansund, de var godt synlige i toget. For øyeblikket jobber Norsk Folkehjelp i mer enn 30 land i verden. Jeg vil oppfordre dere til å VIPPSe et støttebeløp til nummer 8000. Da er du med på å holde arbeiderbevegelsens solidaritetstradisjoner ved like!
Fordi vi er mange, vi arbeidsfolk som lever her i verden. Det er noe av det 1. mai-dagen handler om!
I 125 år har fagbevegelsen i Norge stått samlet i LO-fellesskapet. Vi har kjempet frem arbeiderrettigheter, tariffavtaler og en velferdsstat som man nesten kan ta for gitt i dag. Hvert år, på 1. mai, viser vi den kampkraften og feirer vi de rettighetene vi har kjempet frem. Men kamerater, 1. mai har alltid vært en kampdag. Vi vet at ingen kamper er vunnet forevig. Vi kjemper fortsatt for likeverdsamfunnet og at flere skal få retten sin til arbeid ivaretatt. Vi kjemper fortsatt for at arbeidsfolk skal få mer å rutte med og at barna våre skal få det bedre enn oss. Vi kjemper fortsatt for fred, frihet og rettferdighet i verden. Det kommer ikke av seg selv, og vi møter stadig flere kriser vi ikke har kontroll over, men: Vi lever i en brytningstid, kamerater, hvor vi bestemmer hvordan vi møter krisene. Vi er ved et vendepunkt i historien, og kan velge å stå sammen i solidaritet. Vi står ved et veikryss, kjære Kristiansund, og blir bedt om å ta et valg. Hvilken vei velger vi?
Gratulerer med dagen, og god 1. mai!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Mohamad Elmasry
Maoz Inon
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Gideon Levy
Rachel Marsden
visit website
