Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Mitt sted gir meg fornemmelsen av å fly» sier forfatteren Karsten Alnæs i et stort oppslått intervju ved Bjørn Brøymer i Aftenposten 29. juli 1996. Intervjuet begynner slik: «Mitt jordbærsted, sier forfatteren Karsten Alnæs. Mitt jordbærsted er Fløystadfjellet på Straumsnes ytterst på Tingvollhalvøya på Nordmøre».
Forfatterens ord
Karsten Alnæs og Frode Alnæs skildrer sitt forhold til Fløystadfjellet på måter jeg kjenner meg igjen i, men ikke greier å formulere selv. Først det som omhandler Fløystadfjellet, som omfatter mesteparten av intervjuet med Karsten Alnæs:
«Du skjønner, Fløystadfjellet er et drømmeland for meg, det tilhører mine barndoms sommere, og jeg har vært der så ofte siden. Jeg er Oslo-menneske, født og oppvokst på Kampen. Det er mine foreldre som kom fra Nordmøre. Fløystadfjellet er det sted som kan gi meg det store løftet. Dalen bak heter Herredsdalen. Det var barndomsriket mitt hver sommer. Du går tre timer i skogen og kommer til Nysetra som ligger der paradisisk ved en åpen og stor blomstereng. Denne forlatte seter ligger midt i en praktfull bjørkeskog. Og så kommer du fram. Til høyden.
Der oppe ser du Amerika. Du får en fornemmelse av å fly, en William Heinesen følelse av at verden ruller. Her ser mennesket Grip og de små øyer og Atlanterhavet, selve storhavet. Det er mitt jordbærsted. Det er jo blikket utover mot havet som gir meg det store kikk. Og hver gang når jeg når akkurat det stedet, tenker jeg på Henning Sommerros «Vårsøg», ikke fordi det er vår, men fordi naturen alltid er litt sen der oppe. Snøklattene ligger spredt og bjørka er ikke sprunget helt ut, enda det skal være sommer rundt en. Vi feiret min kones fødselsdag den 28. juni der oppe, bjørka var i ferd med å eksplodere. På en slik dag opplever vi nettopp dette.» ... «Øverst i dalføret trives praktfulle rognkaller. Når du kommer om våren står rognen i full blomst. Det overgår ferskenblomstringen i Provence.»
Karsten Alnæs nevner så andre steder han setter pris på, men avslutter slik: «Men Fløystadfjellet overgår alt. Havet, øyene, jeg får fornemmelsen av at jeg seiler på de sju hav og blir sentimental. Min familie har seilt på sjøen, og her fra utsiktens høyde vender du tilbake til havet. Og så får man fjellfølelsen ved siden av. Hamsun gir oss den følelsen i «Pan», løytnanten går oppe i fjellet og skuer ned mot havet, ja, det er en egenartet blanding.»
Kan ikke måles i penger
Frode Alnæs la ut artikkelen i forbindelse med innlegg på Facebook16. november 2023. Han skriver at «Jeg har hatt hytte på Kanestraum hele livet, og det har alltid vært mitt paradis.» Han skriver også at «Veldig mye av det jeg har gjort i mitt kunstneriske virke har skjedd på Kanestraum. Jeg vet ikke hvor mange turer jeg har hatt på Fløystadfjellet, men det er ikke få. Der har jeg gått av meg problemer, kjent på friheten denne vakre naturen gir. Jeg har jobbet med store prosjekter og funnet en løsning på toppen av fjellet mang en gang.» Han skriver videre at «Denne utbyggingen må ikke skje. Jeg vet det er mange som har følelser forbundet med dette fjellet, og hvis det skulle bli en utbygging vil det skape store sår ikke bare i naturen, men også i folkesjela i kommunen. Det vil bli en stor splid i befolkningen som aldri kommer til å leges.»
Like utenfor vindkraft-planområdet ligger Gylsetra. Fars tanter setra der til utpå 1950-tallet. Mitt første fjellminne er fra setertur for å besøke tantene. Jeg var 5–6 år, far bar bror min i ryggsekken. Når jeg vokste til lånte jeg og venninner hytte der, og hadde mange flotte fjellturer. Skiturer rundt Gylvatnet i fullmåneskinn er minne for livet. Foreldrene mine, Kjellaug og Per Kamsvåg, fikk sitt jordbærsted på Steinarbu på Gylsetra. Dit dro de så snart de hadde ledig tid. Turen opp dit, gjennom Herredsdalen og Trongskardet, eller seterstien opp fra Gyl, er en opplevelse i seg selv.
Far min var avhengig av å komme seg ut i naturen også etter at de ikke kom seg på Gylsetra lenger; han tok en runde på skogen hver dag. Han var svært glad i hjembygda og brukte mye tid på dugnad, mest på forsamlingshuset Leitet, som står i fare for å få utsikten ødelagt av blinkende turbiner. Han engasjerte seg også i politikken. Han hadde en kvass penn og var ikke redd for å si sin mening. Så hadde han levd nå, hadde han nok tatt pennen fatt i forsvar for fjella han var så glad i. Verdien av gode minner, kraften fra et fjell som består inn i evigheten, kan ikke måles i penger.
Er det verdt det?
Frode Alnæs har rett i at motstand mot vindkraft også dreier seg om følelser. Vi som har vokst opp med mye natur rundt oss, tar den lett for gitt. Men når den er trua, som Fløystadfjellet, Kamsvågfjellet og Grønlia, kommer følelsene fram. Trussel om tap av natur en er glad i, gir uro i sjela og psykiske reaksjoner. Fysiske også, når en blir utsatt for vedvarende støy og lysblink. Jeg og mange andre mener at det er helt unødvendig å ødelegge så mye natur for kortsiktig vinning. Jeg vil påstå at den krafta vi har også delvis brukes uvettig fordi det ikke er prioritering; lage kryptovaluta, datalagring for TikTok og annet som gir minimalt av arbeidsplasser.
Er det verd å ødelegge fjell som har gitt inspirasjon og glede til så mange? Skal vi ta fra framtidige generasjoner de gledene vi har hatt av den evigvarende kraften fra urørt natur i Fløystadfjellet?
Les også
Er vindmølleutbygginga bærekraftig?
Les også
Den viktigste avgjørelsen i Tingvoll kommunes historie
Les også
Se til Sverige, Naturvernforbundet!
Les også
Sei nei takk til tjuvpengane
Les også
Veien videre for Fløystadfjellet kraftverk – mye positivt kan skje i Tingvoll
«Mitt sted gir meg fornemmelsen av å fly» sier forfatteren Karsten Alnæs i et stort oppslått intervju ved Bjørn Brøymer i Aftenposten 29. juli 1996. Intervjuet begynner slik: «Mitt jordbærsted, sier forfatteren Karsten Alnæs. Mitt jordbærsted er Fløystadfjellet på Straumsnes ytterst på Tingvollhalvøya på Nordmøre».
Karsten Alnæs og Frode Alnæs skildrer sitt forhold til Fløystadfjellet på måter jeg kjenner meg igjen i, men ikke greier å formulere selv. Først det som omhandler Fløystadfjellet, som omfatter mesteparten av intervjuet med Karsten Alnæs:
«Du skjønner, Fløystadfjellet er et drømmeland for meg, det tilhører mine barndoms sommere, og jeg har vært der så ofte siden. Jeg er Oslo-menneske, født og oppvokst på Kampen. Det er mine foreldre som kom fra Nordmøre. Fløystadfjellet er det sted som kan gi meg det store løftet. Dalen bak heter Herredsdalen. Det var barndomsriket mitt hver sommer. Du går tre timer i skogen og kommer til Nysetra som ligger der paradisisk ved en åpen og stor blomstereng. Denne forlatte seter ligger midt i en praktfull bjørkeskog. Og så kommer du fram. Til høyden.
Der oppe ser du Amerika. Du får en fornemmelse av å fly, en William Heinesen følelse av at verden ruller. Her ser mennesket Grip og de små øyer og Atlanterhavet, selve storhavet. Det er mitt jordbærsted. Det er jo blikket utover mot havet som gir meg det store kikk. Og hver gang når jeg når akkurat det stedet, tenker jeg på Henning Sommerros «Vårsøg», ikke fordi det er vår, men fordi naturen alltid er litt sen der oppe. Snøklattene ligger spredt og bjørka er ikke sprunget helt ut, enda det skal være sommer rundt en. Vi feiret min kones fødselsdag den 28. juni der oppe, bjørka var i ferd med å eksplodere. På en slik dag opplever vi nettopp dette.» ... «Øverst i dalføret trives praktfulle rognkaller. Når du kommer om våren står rognen i full blomst. Det overgår ferskenblomstringen i Provence.»
Karsten Alnæs nevner så andre steder han setter pris på, men avslutter slik: «Men Fløystadfjellet overgår alt. Havet, øyene, jeg får fornemmelsen av at jeg seiler på de sju hav og blir sentimental. Min familie har seilt på sjøen, og her fra utsiktens høyde vender du tilbake til havet. Og så får man fjellfølelsen ved siden av. Hamsun gir oss den følelsen i «Pan», løytnanten går oppe i fjellet og skuer ned mot havet, ja, det er en egenartet blanding.»
Frode Alnæs la ut artikkelen i forbindelse med innlegg på Facebook16. november 2023. Han skriver at «Jeg har hatt hytte på Kanestraum hele livet, og det har alltid vært mitt paradis.» Han skriver også at «Veldig mye av det jeg har gjort i mitt kunstneriske virke har skjedd på Kanestraum. Jeg vet ikke hvor mange turer jeg har hatt på Fløystadfjellet, men det er ikke få. Der har jeg gått av meg problemer, kjent på friheten denne vakre naturen gir. Jeg har jobbet med store prosjekter og funnet en løsning på toppen av fjellet mang en gang.» Han skriver videre at «Denne utbyggingen må ikke skje. Jeg vet det er mange som har følelser forbundet med dette fjellet, og hvis det skulle bli en utbygging vil det skape store sår ikke bare i naturen, men også i folkesjela i kommunen. Det vil bli en stor splid i befolkningen som aldri kommer til å leges.»
Like utenfor vindkraft-planområdet ligger Gylsetra. Fars tanter setra der til utpå 1950-tallet. Mitt første fjellminne er fra setertur for å besøke tantene. Jeg var 5–6 år, far bar bror min i ryggsekken. Når jeg vokste til lånte jeg og venninner hytte der, og hadde mange flotte fjellturer. Skiturer rundt Gylvatnet i fullmåneskinn er minne for livet. Foreldrene mine, Kjellaug og Per Kamsvåg, fikk sitt jordbærsted på Steinarbu på Gylsetra. Dit dro de så snart de hadde ledig tid. Turen opp dit, gjennom Herredsdalen og Trongskardet, eller seterstien opp fra Gyl, er en opplevelse i seg selv.
Far min var avhengig av å komme seg ut i naturen også etter at de ikke kom seg på Gylsetra lenger; han tok en runde på skogen hver dag. Han var svært glad i hjembygda og brukte mye tid på dugnad, mest på forsamlingshuset Leitet, som står i fare for å få utsikten ødelagt av blinkende turbiner. Han engasjerte seg også i politikken. Han hadde en kvass penn og var ikke redd for å si sin mening. Så hadde han levd nå, hadde han nok tatt pennen fatt i forsvar for fjella han var så glad i. Verdien av gode minner, kraften fra et fjell som består inn i evigheten, kan ikke måles i penger.
Frode Alnæs har rett i at motstand mot vindkraft også dreier seg om følelser. Vi som har vokst opp med mye natur rundt oss, tar den lett for gitt. Men når den er trua, som Fløystadfjellet, Kamsvågfjellet og Grønlia, kommer følelsene fram. Trussel om tap av natur en er glad i, gir uro i sjela og psykiske reaksjoner. Fysiske også, når en blir utsatt for vedvarende støy og lysblink. Jeg og mange andre mener at det er helt unødvendig å ødelegge så mye natur for kortsiktig vinning. Jeg vil påstå at den krafta vi har også delvis brukes uvettig fordi det ikke er prioritering; lage kryptovaluta, datalagring for TikTok og annet som gir minimalt av arbeidsplasser.
Er det verd å ødelegge fjell som har gitt inspirasjon og glede til så mange? Skal vi ta fra framtidige generasjoner de gledene vi har hatt av den evigvarende kraften fra urørt natur i Fløystadfjellet?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
visit website
