Likevel bør vi våge å stille et vanskelig spørsmål:

Er det nok å ville se den enkelte – eller må vi ha systemer som sikrer at det faktisk skjer?

Det er forskjell på å møte en person «der han er», og å møte ham «som den han er». Det første kan handle om å tilpasse hjelpen til dagsform, funksjonsnivå og sykdom. Det andre krever at vi vet noe om mennesket bak behovene: Hva har vært viktig i livet? Hva skaper trygghet? Hvilke vaner er viktige? Hva gir glede, mening og tilhørighet?

Dette er særlig viktig i sykehjem, der en stor andel av beboerne har demens. Når språk, hukommelse og evnen til å uttrykke egne behov svekkes, er kunnskap og tilnærming viktig.

Da holder det ikke at kunnskapen finnes hos ildsjeler eller pårørende. Kunnskapen må være en del av et system på sykehjem.

Omsorg er også et systemansvar

Helsepersonelloven stiller krav om faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Den nasjonale faglige retningslinjen for demens er tydelig på at personer med demens skal møtes personsentrert.........

© Ságat