Det konkluderes med at nødvendighetsvilkåret, sammenholdt med den beskyttelsen som er etablert gjennom FNs menneskerettsorganer, etterlater et begrenset rom for å innskrenke urfolks rett til kulturutøvelse til fordel for konkurrerende rettigheter

I avsnitt 2.2 ble det vist at regelen etablert i Länsman-sakene og Poma Poma-saken mot å gi statene en skjønnsmargin, får anvendelse når urfolks kulturutøvelse kommer i konflikt med økonomiske og utviklingsrelaterte interesser. Menneskerettskomiteen har imidlertid ikke etablert tilsvarende forbud mot å foreta en avveining mellom vern etter SP artikkel 27 og andre rettigheter utover slike interesser.

Videre har komiteen i sin generelle kommentar om retten til liv, identifisert miljøforringelse, klimaendringer og ikke-bærekraftig utvikling som noen av de mest alvorlige og presserende truslene mot nåværende og fremtidige generasjoners mulighet til å nyte retten til liv (61). I samme tolkningskommentar fremhever komiteen at statenes plikt til å respektere og sikre retten til liv avhenger av tiltak som bevarer og beskytter miljøet mot skade, forurensning og klimaendringer. Dette styrker argumentet for at statene kan foreta en avveining mellom retten til et sunt miljø og rettigheter som er beskyttet av artikkel 27.

I den videre analysen legges det derfor til grunn at vern av urfolks kulturutøvelse og livsgrunnlag kan avveies mot andre grunnleggende rettigheter. Det innebærer at inngrep i rettigheter beskyttet av SP artikkel 27, under visse forutsetninger, kan rettferdiggjøres.

Det er derfor avgjørende å undersøke hvilket handlingsrom – eller skjønnsmargin – som foreligger når urfolks rett til kulturutøvelse vernet av artikkel 27 kolliderer med rettigheter som er strekker seg utover økonomiske og utviklingsmessige forhold.

Som nevnt i innledningen foreligger det ikke praksis fra menneskerettskomiteen, hvor vern av urfolkskultur direkte er blitt veid opp mot retten til et sunt miljø. I Torres Strait Islanders-saken finnes det imidlertid to særuttalelser som vurderer urfolksrettigheter i sammenheng med retten til et sunt miljø (62).

Det er imidlertid verdt å merke seg at menneskerettskomiteen ved flere anledninger har understreket at inngrep «må respektere proporsjonalitetsprinsippet for ikke å sette selve samfunnets og dets medlemmers overlevelse i fare» (63). Begrunnelsen bak dette prinsippet gjenspeiles i motivasjonen for SP-konvensjonen. (64).

Basert på Menneskerettskomiteens synspunkter, slik de er omtalt ovenfor er det nødvendig å drøfte proporsjonalitetsprinsippet.

I Sara-saken, som gjaldt inngrep i rettigheter beskyttet av SP artikkel 27 som ikke var motivert av økonomiske hensyn (65), kan vi se hvordan komiteen har vurdert dette prinsippet. Saken gjaldt en situasjon der retten til en enkeltperson innen en minoritet, navnlig retten til å utøve reindrift, sto i konflikt med minoritetens kollektive rett i å opprettholde en bærekraftig reindrift.

I saken, som gjaldt lovligheten av et vedtak om reintallsreduksjon, vurderte komiteen først om reduksjonen hjemlet i reindriftsloven hadde et legitimt formål. Den kom til at formålet; å sikre en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift, var legitimt.

Imidlertid fant ikke komiteen at staten hadde godtgjort at metodene som var valgt for å oppnå denne reduksjonen, var basert på rimelige og objektive grunner. Den fant heller ikke at staten hadde dokumentert at det var nødvendig ikke å unnta reineiere med færre enn 200 dyr fra reduksjonsprosessen for å sikre reindriftens bærekraft. (66)

Fra Sara-saken kan det utledes at menneskerettskomiteen vanligvis vurderer tre vilkår: For det første om tiltaket eller inngrepet har et legitimt formål. Videre må tiltaket være egnet og begrunnet i en hensiktsmessig metode som kan fører til måloppnåelse. Det tredje vilkåret er nødvendighetskriteriet, som innebærer at det ikke må finnes mindre inngripende tiltak som kunne nyttes for å oppnå det samme målet. Dette krever en........

© Ságat