Datteren min fikk sin første kniv til treårsdagen. Jeg så skjelvende på mens klønete barnefingre håndterte redskapen med fingerferdigheten til en godt voksen hvalross. Det krevde rett og slett ekstrem selvkontroll å ikke brøle VÆR FORSIKTIG hvert femte sekund.
Men det gikk fint. Lutter lagkake, som min danske svigermor sier. Men så kom problemet. Det hele startet da mini forlangte å få bruke mitt spyd av en samekniv, siden hennes kniv ikke hadde spiss.
«Hæ?» tenkte jeg, det må være en feil. Men nei, kniven hadde rund tupp. Og når mor, kort tid etter, durte rundt i norske sportsbutikker, fant jeg ut at de fleste speiderkniver i dag har, ja nettopp: butt tupp.
Irritert tenkte jeg tilbake på min egen speiderkniv, den hadde da vitterlig ikke butt tupp? Jeg ringte fatter'n for å sjekke: «BUTT TUPP?» spytta fatter'n. «Nei, selvfølgelig ikke, hva pokker skal ungene med en butt tupp?»
Ja, hva søren skal man med butt tupp?
Datteren til skribenten. Med speiderkniv.
Dessverre slår det meg at det neppe bare er speiderknivene som er butte om dagen. Live Nelvik forteller at ungene hennes hadde trafikkvakt for trafikkvakten. Altså en voksen som stod og passet på at skolepatruljen gjorde jobben sin.
Dette er da i stedet for, som hun presist påpekte, at barna kunne få den ansvarsfølelsen og mestringsopplevelsen det er å faktisk klare selv (som skolepatruljen har gjort siden 1952, forresten).
«Livet er ikke for pingler, og det er en veldig god ide å øve på det»
Likeledes forteller barnepsykologer om foreldre som ringer rundt til de andre voksne ved det minste tegn på utestenging fra jentegruppa. De skal sette inn tiltak så fort som mulig.
Ikke misforstå: Det er helt klart på sin plass at foreldre engasjerer seg i barnas sosiale liv. Det er ingen tvil om at det til tider var full hunger games i jentegjengen da jeg vokste opp på nittitallet.
Allikevel finnes det en fin linje her: for livet er ikke for pingler, og det er en veldig god ide å øve på det mens man er hjemme i trygge omgivelser med foreldrene. Noen ganger kan barna få prøve seg selv, uten at to ivrige mammaer og en far med PhD i kommunikasjon skal inn og intervenere.
«Kanskje er det viktigste vi kan gi ungene våre lærdommen at knivspisser er spisse, og vennskap kan gjøre vondt»
På en eller annen måte har budskapet blitt at barn verken tåler fysisk eller psykisk ubehag, og at vår oppgave som voksne er å sørge for at de heller ikke utsettes for dette.
Fikk Tobias Elias en dårlig karakter på tentamen? Ring læreren og klag. Er den vante vennegjengen i ferd med å oppløses? Kall sammen foreldrene og arranger gruppesamtaler.
Har treåringen lyst til å forsere vinterslapset de to hundre meterne hjem fra barnehagen uten jakke? Forbered deg på bekymrede blikk og dømmende kommentarer.
Problemet er at poden med den dårlige karakteren kanskje aller mest trenger evnen til å håndtere et nederlag. Kanskje til og med et urettferdig nederlag, der du åpenbart får en dårligere karakter enn du burde få.
Og at jenta som opplever at vennegjengen vokser fra hverandre, ikke trenger nytt lim i gjengen, men å lære seg at det er en del av livet, at hun kan vende seg til andre for å få støtte når det skjer.
Det er ikke farlig å erfare at man blir kald uten jakke på en kort tur hjem fra barnehagen. Når ble det så viktig at barn ikke skal oppleve den minste form for fysisk ubehag? Kanskje barn av og til trenger å erfare at «ja, en våt kropp blir fryktelig fort kald.»
I stedet for å lære at mamma og pappa bestemmer alt uansett.
Og jeg snakker selvfølgelig ikke om det klassiske oppdragelsestrikset fra 80-tallet, der man sa «ja, sånn er livet, det må du tåle», for deretter å forlate barna midt i meltdownen til fordel for et godt glass vin i sofaen.
«Når ble det så viktig at barn ikke skal oppleve den minste form for fysisk ubehag?»
En forutsetning er åpenbart at vi foreldre stiller opp og hjelper barn å sortere, forstå og tåle følelsene. Hjelpe dem å finne gode løsninger selv, hjelpe dem å gjennomføre. Og åpenbart at vi passer på at det fysiske ubehaget er innenfor trygge rammer.
Da får vi solide barn som er klare når livet slår inn i starten av tyveårene. Det krever imidlertid at vi voksne kler på dem til livet, ikke sørger for at livet ikke skjer.
For om vi koster den mentale løpebanen til barna våre så det ikke er et skjær i sikte, så får vi unge voksne som skal sitte og håndtere alt fra ensomhet til eksamenspress og kjærlighetssorg for aller første gang når de er 19 år og helt alene på studenthybelen.
Kanskje er det viktigste vi kan gi ungene våre lærdommen at knivspisser er spisse, vennskap kan gjøre vondt og at noen ganger får du en elendig karakter på eksamen selv om du fortjente bedre.
Og at på tross av urettferdige lærere, venner som forsvinner og livets uforutsette motbakker, så går det stort sett bra med litt hjelp fra de rundt deg.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
