Det var ikke første gang jeg prøvde å lese «Moby Dick», for å si det sånn. Herman Melvilles roman fra 1851 er kjent for å være to ting: 1) en av litteraturhistoriens beste bøker, og 2) svær.
Den norske oversettelsen er på 626 sider. Og du skal ha bladd gjennom ganske mange av dem før du kommer til den mest berømte delen av handlingen: Kaptein Ahabs ville jakt på den hvite hvalen Moby Dick, som en gang bet av ham det ene benet.
En av de mest rasende menn i litteraturen er spilt av en kvinne.
På en måte er «Moby Dick» som havet selv, svær, mangslungen, full av rare og farlige ting. Det er lett å bli overveldet og gå på grunn etter bare en liten seilas. Dette skjedde i alle fall meg forrige gang jeg prøvde. Men denne gangen hadde jeg et påskudd: Det norske teatrets nye oppsetning av «Moby Dick», der en av de mest rasende menn i litteraturen er spilt av en kvinne. Det er Ane Dahl Torp som gestalter kaptein Ahab.
Av naturlige årsaker er det knapt kvinner med i «Moby Dick». Fellesskapet om bord på en hvalfangstskute var forbeholdt menn. Det var et utmattende og livsfarlig liv. I romanen er det som om minnet om koner og barn, som venter på land, blir stadig svakere jo lenger ut på havet skuta Pequod kommer.
Han kunne bli nærmest besatt av andre menn.
Ellers er mannskapet svært mangfoldig, langt mer enn i 1800-tallsromaner flest. De er hvite, svarte og asiatiske. Dessuten har det blitt mer og mer vanlig å legge vekt på de homoerotiske undertonene, der hovedpersonen Ismael og harpuneren Queequeg stadig beskrives som om de lever i et slags ekteskap.
Herman Melville selv var gift og hadde fire barn. Men han kunne bli nærmest besatt av andre menn, særlig forfatteren Nathaniel Hawthorne, som ikke gjengjeldte Melvilles nesegruse beundring.
SLITET: Det våte, skitne og farlige livet som sjømann understrekes i Det Norske Teatrets oppsetning av «Moby Dick».
«Moby Dick» samler menn fra forskjellige verdenshjørner og med forskjellig bakgrunn, til en slags felles brytekamp med naturen. I Det norske teatrets oppsetning er omtrent halvparten av mannskapet kvinner. Det føles som om det understreker nettopp at dette handler om menneskeheten som sådan, og behovet for å beherske og kontrollere havet.
Men følelsene er ikke gjengjeldt. Havet har ingen hevnlyst, det dreper uten å vite om det. Moby Dick har neppe skjenket kaptein Ahab en tanke etter at den tok benet hans.
Havet har ingen hevnlyst, det dreper uten å vite om det.
Melville er noe nær profetisk når han ser for seg at dette sinnelaget kommer til å straffe seg. Mennesket skuer utover naturen og ser noe å legge under seg, og ser på hvalen som en formidabel fiende, en som må nedkjempes. Dermed vil økologiske katastrofer og masseutrydding av dyrearter følge i en ganske nær fremtid.
UTKIKKEN: Forskjellige grep benyttes for å skape følelsen av å være om bord på en skute på hovedscenen på Det Norske Teatret.
Men det som måtte være av moralske betraktninger, er bare en liten del av «Moby Dick». Romanen rommer så mye annet. Her er røverhistorier, lange, tankefulle essays om hvaler og om havet, skildringer av små hvalfangersamfunn på østkysten av Nord-Amerika, og slentrende portretter.
For Stubb hadde lang øvelse forvandlet dødens kjever til en lenestol.
Om den fryktløse annenstyrmannen Stubb, skriver Melville: «Han nynnet sine gamle rufsete melodier mens han lå side om side med det mest rasende uhyre. For Stubb hadde lang øvelse forvandlet dødens kjever til en lenestol.»
Bare å lage forestillingen på Det Norske Teatret må ha vært litt som å slåss mot en hval. Bare et lite utvalg av romanens fortellinger, haranger og filosofiske utlegninger har fått plass på en time og førti minutter. Det aller, aller meste er etterlatt på boksidene. Moby Dick kan overmanne hvem som helst.
NÆRT FORHOLD: Det blir stadig vanligere å lese romantikk inn i forholdet mellom Queequeg (Terese Mungai-Foyn) og Ismael (Thea Lambrechts Vaulen).
Kanskje var dette svære og uhåndterlige også noe av grunnen til at Herman Melvilles mesterverk ikke slo an i samtiden. Det hjalp heller ikke at førsteutgaven, som kom ut i Storbritannia, var helt skamfert av redaktørene, som hadde fjernet en mengde passasjer de mente var støtende.
Melville hadde selv vært til sjøs, og han hadde tidligere gjort lykke med en håndfull eksotiske romaner basert på sine egne møter med urbefolkningen på øyene i Stillehavet. «Moby Dick» skulle bli hans mesterverk, som skulle betale ned gjelden hans og gjøre ham til et stort navn.
FAN AV ROMANEN: Bob Dylan viet mye tid til å snakke om «Moby Dick» da han mottok Nobelprisen i litteratur.
Det var i alle fall planen. Men da kritikerne var kritiske og leserne likegyldige, var det ingenting annet å gjøre enn å svelge skuffelsen. Herman Melville døde relativt ukjent i New York i 1891. Bare atten år senere begynte den såkalte «Melville revival». Kritikere og akademikere leste verkene på ny, og bidro til å plassere «Moby Dick» helt opp mot toppen av det amerikanske parnasset.
Herman Melville døde relativt ukjent i New York i 1891.
Det som hadde blitt sett på som uforståelig for den første generasjonen av lesere, ble nå betraktet som moderne. Det som hadde virket grovt og vulgært, gjorde historien levende.
REFERANSE: Kaffekjeden Starbucks har navn etter Starbuck, førstestyrmannen i «Moby Dick».
Og «Moby Dick» har vært mer innflytelsesrik enn Melville kunne drømme om, og mer enn mange er klar over. Selv kaffekjeden Starbucks har tatt navnet sitt fra romanen, etter førstestyrmannen Starbuck. Bob Dylan snakket lenge om Melvilles kjempeverk da han tok imot Nobelprisen i litteratur.
For «Moby Dick» lever. Den spreller og gjør motstand, så klart, men ikke så voldsomt som du kanskje skulle tro. Og en smule kamp er verd å ta. Om ikke annet, så for å få en svært velskrevet påminnelse om at det finnes krefter der ute som er mye, mye, større enn oss.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
