Det er en type menneske som ikke har foreldre, ingen barndom. Som ser ut som andre kvinner og menn på gaten, men som er blottet for kunnskaper. Som snuser inn verden for aller første gang. Han eller hun har ikke vent seg til å være i live, er ikke sløvet av oppdragelse og normer, vet ikke hvordan samfunnet fungerer. Hvordan er det for et slikt menneske å se på oss? Hvordan er det for oss å kikke tilbake?
Jeg sikter til et menneske som altså ikke er naturlig, men som er skapt mer eller mindre fra bunnen av av andre mennesker. Enn så lenge finnes ikke denne skikkelsen i virkeligheten. Men i kunsten, litteraturen og vitenskapen er det mange av dem.
NYTT MENNESKE: Emma Stone spiller kvinnen med den transplanterte hjernen til et spedbarn i «Poor Things», her i en scene med Mark Ruffalo.
Foreløpig siste blad er Bella Baxter i «Poor Things», som har kinopremiere denne uken og som fikk NRKs filmanmelder Birger Vestmo til å trille en begeistret sekser på terningen. Denne helgen vant filmen Golden Globe for beste komedie eller musikal. Hovedrolleinnehaver Emma Stone vant prisen for beste kvinnelige skuespiller i samme sjanger.
Premisset for filmen er ganske godt kjent allerede. Men den som vil være like ubesmittet som et kunstig menneske før de kjøper kinobillett, bør muligens slutte å lese nå.
Bella er et spedbarn i en voksen kvinnes kropp.
«Poor Things» er en slags science fiction lagt til London på slutten av 1800-tallet. Bella er egentlig en høygravid kvinne som har tatt sitt eget liv. Hun har blitt vekket til live av en eksperimenterende lege (Willem Dafoe), som har transplantert det ufødte barnets hjerne i moren. Bella er et spedbarn i en voksen kvinnes kropp. Hun lærer om verden like fort og klossete, gjennom ivrig prøving og feiling, som et barn i de første leveårene.
MENNESKET MØTER VITENSKAPSMANNEN: Willem Dafoe spiller den eksperimenterende legen som selv ble utsatt for eksperimenter i barndommen i «Poor Things».
Å fortelle historier om kunstige mennesker åpner for en rekke muligheter. Fortellingene kan blant annet være tungt satiriske. Samfunnets mørke sider kan fremstå som enda mørkere for en voksenperson som på mange måter er som et barn.
De kan være filosofiske. For den som skildrer et menneske som blir til, må også ta stilling til hva det faktisk vil si. Hvilke egenskaper som gjør at noe kan kalles menneskelig og ikke noe annet. Det kan være selvbevissthet, empati eller rasjonalitet, men noe må det være.
De bruker intelligensen sin til å skape vesener som er større og sterkere enn seg selv, men forutser ikke at disse vesenene vil vende seg mot dem.
Og de er ofte moralske. Historien om et blankt og tomt menneske som skal lære seg i ferdes i verden, vil også være en historie om en oppdragelse.
Som regel er det likevel vitenskapsmannen selv som dømmes hardest. Han er den som slipper løs krefter han ikke er herre over. For folk er smarte og dumme, samtidig. De bruker intelligensen sin til å skape vesener som er større og sterkere enn seg selv, men forutser ikke at disse vesenene vil vende seg mot dem. Det er de i stand til nettopp fordi de har menneskelig fri vilje, noe som ikke kan styres når den først er der.
EN FAVORITT: «Poor Things» fikk Golden Globe for beste komedie/musikal, og Emma Stone fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i samme kategori. Her sammen med filmskaper Yorgos Lanthimos og medskuespillere Willem Dafoe, Mark Ruffalo og Ramy Youssef.
Det er ikke tilfeldig at filmskaper Yorgos Lanthimos har lagt «Poor Things» til viktoriatiden. Det var en tid da oppdagere og vitenskapsmenn kunne bli dyrket. Historier om djerve ekspedisjoner og arkeologiske utgravninger ble fulgt med åndeløs spenning av avisleserne. Å ofre liv og helse for å skaffe menneskeheten så mye kunnskap og så store fremskritt som mulig, var edelt, verd å beundre.
At dette jaget kunne være hensynsløst, at dyr og folk kunne gå med i dragsuget, var ikke så viktig. Teknologien bykset fremover, folk kunne fly til værs i varmluftsbalkonger og krysse kontinentene i tog.
Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra
Det var noe magisk, noe besettende ved det hele. Det var nærliggende å tenke at mennesker kan få til hva som helst, bare de vil det nok. Inkludert å lage nye versjoner av seg selv, i sitt eget bilde. 1800-tallet er fullt av slike historier, den ene mer dramatisk enn den andre.
For her stanger den moderne tiden inn i religionen. Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra. Og i de fleste historier om slike prosjekter, går det galt så det suser.
IKONISK: Boris Karloff formet generasjoners oppfatning av hvordan Frankensteins monster så ut, etter at han spilte rollen i «Frankenstein» fra 1931.
En av de tidligste og mest berømte historiene om det kunstige menneske er Mary Shelleys «Frankenstein», utgitt i 1818. Den sveitsiske doktor Frankenstein lykkes i å skape en mann som ligner på et menneske, men som er større, sterkere og styggere.
Doktoren flykter fra sitt eget skaperverk. Skapningen, som han kaller «monsteret», kommer etter. Han bebreider Frankenstein for å ha gitt ham et liv som ikke er verd å leve. Fordi han er et menneske, lengter monsteret etter nærhet, fellesskap og familie. Men siden han er et utyske uten slekt, vil han aldri slippe inn i det menneskelige fellesskapet.
Fordi han er et menneske, lengter monsteret etter nærhet, fellesskap og familie.
Han dreper for fote, men til det siste lar Shelley ham insistere på at han ikke er ond. Han ble drevet inn i ondskapen av dem som ikke ville ta imot ham.
Da Shelleys roman kom ut, hadde forfatteren E.T.A. Hoffmann allerede skrevet novellen «Sandmannen», som i 1870 ble grunnlaget for balletten «Coppélia». Den handler om en ung mann som er forlovet, men som en dag blir betatt av en vakker ung jente i et vindu.
DEN MEKANISKE JENTA: I balletten «Coppélia» blir den mystiske tittelpersonen beundret fordi hun er så vakker. Men så viser det seg at hun ikke er helt menneskelig. Bilde fra den rumenske nasjonalballettens oppsetning i 2021.
Jenta, Coppélia, viser seg å være en bevegelig dukke. Faren hennes, doktor Coppélius, er egentlig oppfinneren som har laget henne. Han planlegger å fange den unge frieren hennes for å overføre livskraften hans til Coppélia og gjøre henne levende.
Og i 1883 ga italienske Carlo Collodi ut barneromanen «Pinocchio», om gutten av tre som vil bli levende. Romanen er betraktelig mørkere enn Disneys familiefilm fra 1940, og bærer preg av å være skrevet i en farlig verden. Her finnes det ingen automatisk lykkelig slutt for små barn som er dumme eller ulydige.
MEST KJENTE VERSJON: Disneys Pinocchio, fra tegnefilmen av samme navn, er den mest berømte versjonen av gutten som er laget av tre. Men romanen om Pinocchio kom allerede i 1870, samme år som «Coppélia» ble danset for første gang.
«Poor Things» er, i sammenligning, lys til sinns. Til å begynne med er Bella det perfekte offer, den alle vil utnytte. Vitenskapsmannen vil bruke henne for å få kunnskap om menneskets utvikling. Forføreren vil ligge med henne. Rebellen vil at hun skal dele hans syn på verden. Men jo mer Bella opplever, jo mer glir hun unna dem, jo mer blir hun seg selv.
Vitenskapsmannen vil bruke henne for å få kunnskap om menneskets utvikling. Forføreren vil ligge med henne.
Det hjelper nok også at hun er en vakker kvinne. Hun er ikke skjebnebestemt til å være et utstøtt nestenmenneske, som Frankensteins monster.
Men de to oppdiktede skikkelsene deler likevel en felles erfaring. De blir noe helt annet enn hva skaperen deres så for seg. Alt blir det. Og nå, i tiden da den kunstige intelligensen kommer stormende mot oss, er det ikke så dumt å ha i mente.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
