Det finnes dager i året som samfunnet har bestemt skal være vakre. Jul, nyttår, påske, bursdag. Dager som omtales som lys, fellesskap og glede, som om stemningen automatisk følger kalenderens røde tall.

For mange av oss setter kroppen seg imot – ikke av mangel på vilje, men fordi minner, savn og gamle sår sitter dypere enn det høytiden forventer av oss.

Vi er mange som går rundt blant dere. Kollegaen du hilser på. Dama i kassen. Vennen som alltid sier «det går bra».

Jeg har ingen familie å feire med, ingen tradisjoner som venter, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)

I statistikken kalles vi «ensomme i julen» eller «utsatte grupper», som om det skulle forklare oss. Vi er levende, tenkende og følende mennesker.

«Noen av oss feirer overlevelse, ikke tradisjon»

I avisene finnes historiene våre – som saker man kan lese og glemme. I hverdagen blir vi ofte usynlige, fordi vi lever i et samfunn som helst vil slippe å forholde seg til det ubehagelige på nært hold.

For ikke lenge siden hadde jeg bursdag. Ingen stor feiring, ingen planer om ballonger eller middager med familien. Bare jobb, og sushi med søsteren min etterpå.

Da folk spurte hva jeg skulle gjøre, kjente jeg blikkene deres lete etter et «ordentlig» svar. At jeg burde ha noe festlig å fortelle.

Jeg sa sannheten, men så fort jeg så skuffelsen – eller den høflige forvirringen – i ansiktet........

© NRK