Som en av «juksemakerne», har jeg det siste året stått på «slankesprøyten» Mounjaro. Den har endret livet mitt.

For første gang siden tenårene lever jeg uten konstant matstøy i hodet. Jeg spiser tre måltider om dagen, trener som jeg alltid har gjort, og har gått ned 26 prosent av kroppsvekten min.

For meg er ikke medisinen juks, ei heller kjennes det umoralsk å bruke den. Men når media omtaler «slankesprøyter», er tonen ofte moraliserende.

«Som feit må du tåle at folk ivrer etter å påføre deg fettskam»

Mennesker som aldri har slitt med vekt, omtaler medisinene som en symptombehandling for dem som ikke har viljestyrke, og under avisartikler flommer kommentarfeltene over av råd om å sette vekk godteskåla og begynne å trene.

Som om overvekt handler om ryggrad, ikke biologi. Som om vi som velger medisin, tar den lette utveien.

Jeg kan love dere – slik er det ikke. Siden tenårene har jeg levd med overvekt og spiseforstyrrelser. Fra naturens side har jeg fått en stoffskiftesykdom, og gode råd om jo-jo-slanking inn med morsmelken.

Desperate forsøk på å gjøre noe med det, har tatt meg på diverse slankekurs og kurer: 5:2-dietten, periodisk faste, piller, samt konservativ behandling i statlig regi.

«For meg er ikke medisinen juks»

Jeg har saumfart en mengde bøker etter råd, konsultert leger som påstår at jeg spiser i søvne,........

© NRK