Vi glemmer det noen ganger, men julen ble født inn i en verden som var på sitt kaldeste. Det var en tid der natten kom tidlig, der frosten satte seg i vegger og knokler, og der overlevelse var et samarbeid, ikke et sololøp. Mennesker delte fordi de måtte. Varme, mat, ly.

Gavene var ikke symboleffekter, men livsviktige utvekslinger av det lille man eide. Julen ble en feiring av den grunnleggende erkjennelsen: Ingen av oss klarer oss alene når det blir mørkt.

Så kom historien til oss. Og i generasjoner har vi båret den videre, om barnet som ble født i det usikre, om foreldrene som lette etter ly, om mennesker som åpnet døren når alt annet var stengt.

Julens kjerne er ikke pyntet, ikke polert, ikke pakket inn. Den er enkel, nesten skamløst enkel: Gi det som mangler mest.

Den gangen var det varme. I dag er det nærhet.

Norge i 2025 er et land der vi har lyddempende vegger, men fellesskapet som en gang fylte rommene er blitt tynnere. Vi har teknologien til å være nær hverandre hele tiden, men vi bruker den som en bro mellom rom, ikke mellom mennesker. Vi har aldri har hatt mer, og samtidig har vi begynt å tære på det viktigste.

«Vi mangler tid til å være med hverandre.»

Det offentlige ordskiftet er preget av sterke menn og høye stemmer. Polariseringens språk sniker seg inn i hverdagen vår.........

© NRK