Tommy Sørbø
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Mye tyder på at small talk er en utdøende kunstart. Og det bekymrer meg. Ikke bare fordi jeg selv er en praktiserende small-talker, men fordi evnen til å kunne småprate med folk vi ikke kjenner alltid har vært et viktig trekk ved sivilisert liv.
For noen dager siden var jeg innom en bensinstasjon med sønnen min på tolv. Vi var sultne og hadde dårlig tid, men ikke dårligere enn at jeg prøvde å slå av en prat med en ung mann bak disken. Mens han skar opp rundstykket mitt, fant fram grillpølsa og ordnet med tilbehør, prøvde jeg meg med klassikeren: «Litt av et vær?»
Og da han ikke svarte med en gang, ga jeg meg til å skildre hvor ufremkommelig det var, nå som det ikke var brøytet.
Og siden jeg tross alt befant meg på en bensinstasjon, lasset jeg på med trafikale og biltekniske utfordringer. Vel vitende om at få ting virker mer samlende enn felles indignasjon over dårlige kommunale tjenester og uforutsigbare værguder.
Det gikk en liten stund før fyren skjønte at det var han jeg henvendte meg til, og ikke til meg selv, sønnen min eller mobilen.
Da stokket det seg helt for ham, og med pølseklypa i den ene hånden og et lass rekesalat i den andre stirret han som paralysert på meg.
Jeg er sikker på at han ikke hadde sett så forskremt ut om han nettopp hadde sagt: Dette er et ran!
Tommy Sørbø er kunsthistoriker, forfatter og dramatiker. Han har skrevet flere skuespill og en rekke bøker om blant annet kunst, estetikk og samfunnsspørsmål. Sørbø har jobbet med satire og humor i radio og TV, og er en aktiv samfunnsdebattant, foredragsholder og reiseleder.
Jeg burde selvfølgelig ha latt som ingenting. Men fordi jeg var redd han trodde jeg prøvde å drite ham ut, var jeg dum nok til å prøve å løfte samtalen (som til nå hadde vært en enetale) opp på et metaplan, omkring den samfunnsmessige betydning av uformelle møtesteder og viktigheten av å ha en felles sosial grammatikk.
Jeg nevnte verken Sokrates og Athen i denne omgang, men jeg hadde dem i bakhånd. Jeg hadde nemlig lagt merke et par andre kunder på bensinstasjonen. Voksne folk som hadde vokst opp i en førdigital tid, og som jeg derfor regnet med ville involvere seg i sam-talen, og på den måten bekrefte det vi snakket om.
Det skjedde selvfølgelig ikke. Den ene stirret i mobilen. Den andre i veggen.
Og sønnen min hadde for lengst gått ut og satt seg i bilen. Flau over sin gamle far, som var født på 1950-tallet og oppførte seg som om han levde på 1800-tallet. En mann som ikke hadde fått med seg, at den tiden det tar å snakke om vær og vind med fremmede, er uproduktiv dødtid som truer lønnsomheten.
Slik det for eksempel er på dagens jernbanestasjoner. Der det tidligere var billettører, godsekspeditører, kioskpersonale, vaskedamer, en vaktmester og en stasjonsmester, er det nå en billettautomat som ikke innbyr til annen small talk enn passasjerenes banning når den ikke virker.
I beste fall er stasjonen betjent av ett menneske, som gjør alt fra å selge billetter og kioskvarer, til å sette over bolledeig, vaske diskene, ordne med kaffemaskinen, steke pizzastykker, grille pølser, kjefte på fylliker, fjerne sprøytespisser fra toalettet og svare på spørsmål om hvilken buss for tog som er erstattet av maxitaxier.
I mange av dagens serviceyrker har de som skal yte oss service rett og slett ikke tid til noe småprat. Noe som for så vidt ikke er et stort problem, siden kundene som regel også har dårlig tid, og dermed heller ikke noe behov for småprat.
Ja, sant å si er det en risiko de lengst mulig prøver å vegre seg imot, ved alltid å fylle tiden med relevante, effektive og tidsbesparende aktiviteter, som kan minimalisere sjansene for det uforutsette. Og skulle de likevel få litt tid til overs, ja, så er smarttelefonen alltid innen rekkevidde.
Slik den også er det på bussen, toget, trikken, holdeplassene, jernbanestasjonene, flyplassene, venterommene og alle andre steder, der vi tidligere risikerte å måtte snakke med fremmede mennesker utenfor ekkokamrene våre. Og på den måten oppleve noe nytt og spennende, som vi verken hadde planlagt eller forutsett.
Skjønt helt risikofritt er det ikke å ha en smarttelefon. Det hender nemlig at en og annen fremdeles bruker den til å ringe med.
Og hva skal da en stakkars small talk-hemmet ungdom gjøre, når han ser et ukjent telefonnummer dukke opp? La være å ta telefonen selvfølgelig, og i stedet be vedkommende sende en melding.
Det er nemlig så mye skummelt som kan skje, når du plutselig må snakke med ukjente mennesker i realtime og bordet fanger.
Du komme til å krenke dem, og fordi de ofte er like utrent i å snakke med fremmede som det du er, kan de komme til å krenke deg.
Og slik blir til slutt en av menneskehetens viktigste suksessfaktorer, evnen til å omgås ukjente på en sivilisert måte, til noe rart og komisk. En særinteresse som dyrkes av eksentrikere, som ikke innser at deres tid er omme, og som ikke lar folk å få gjøre jobben sin eller spise pølsa si i fred på en bensinstasjon, uten å måtte komme trekkende med hele historien.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
Bradley Blankenship
visit website
