Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

De siste årene har vi fått større åpenhet og mer kunnskap om psykisk helse i graviditet, barsel og småbarnstid. Vi er mer bevisste at i perioden hvor man bærer fram og tar vare på spedbarn, er man spesielt sårbar for psykiske plager.

Likevel er det fortsatt en ting vi sjelden hører om: fødselstraumer og fødselsrelatert PTSD.

Opptil en tredjedel av kvinner har traumatiske fødsler, ifølge forskning. Vi vet også at kvinners opplevelse av utrygghet er mer avgjørende for om de utvikler posttraumatisk stress enn de medisinske omstendighetene under fødsel.

Mange traumer kunne og burde vært unngått.

Når vi diskuterer mødres psykiske helse, handler det likevel nokså eksklusivt om depresjon. Barseldepresjon er blitt en slags sekkebetegnelse hvor man putter alle vanskelige følelser i barseltiden.

Vi må tørre å snakke om at for mange av de som sliter, handler det om selve fødselen.

Les også: Mer penger er bare en annen vei til fattigdom

Traumatisert av å føde

Felles for de fleste som sitter igjen med vanskelige følelser og mørke tanker etter fødsel, er at de antar det de har opplevd er en normal del av fødselsforløpet eller skylder på seg selv, og har høy terskel for å klage.

Det er mye skam knyttet til å være traumatisert av å føde – en oppgave mange tilsynelatende gjennomfører med glans, og kanskje til og med kommer styrket ut av.

Det er også svært tabubelagt å skulle kritisere enkeltpersoner som jobber i helsevesenet, som gjerne gjør sitt beste under gjeldende arbeidsforhold og retningslinjer.

Les også: Skandaløst for kvinner med fødselsdepresjon

Vi har lite kunnskap om omfanget av fødselstraumer i Norge, og hva det koster på et menneskelig plan og på samfunnsnivå.

Selv har jeg kjent kostnaden på kroppen: Den dårlige behandlingen jeg fikk i fødsel, festet seg som et dypt traume i meg og har hatt altomfattende konsekvenser. Den har påvirket helsa mi, arbeidslivet mitt, økonomien min og mine sosiale relasjoner.

Fra det jeg har både opplevd selv og hørt fra andre kvinner, vet jeg at dette er roten til posttraumatisk stress, angst og depresjon, søvnløshet, samlivsproblemer, sykmeldinger, vanskelig tilknytning mellom mor og barn, retraumatisering fra tidligere volds- og overgrepserfaringer, lav selvfølelse i møte med livet og foreldreskapet, angst for å føde igjen og i noen tilfeller et valg om å ikke få flere barn.

Kort sagt: En total ødeleggelse av tilliten du hadde til at intimsfæren din var trygg.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle fødselstraumer skyldes at man er behandlet hensynsløst, men en av verdens fremste traumeeksperter, Bessel van der Kolk, sier at de fleste traumer i bunn og grunn handler om at man ikke har blitt sett og hørt. Det er neglisjering, tingliggjøring og fravær av omsorg i fødsel som gir traumer – ikke i seg selv det at man for eksempel trengte et akutt keisersnitt.

Det får meg til å tenke på Tove Janssons historie om Ninni, barnet som ble usynlig fordi ingen viste henne omsorg. Da Ninni kommer til Mummihuset og får oppleve den kjærlige varmen som fins der, blir hun sakte, men sikkert, synlig igjen.

Slik er det også i det virkelige liv: Vi er avhengige av å bli sett av andre, særlig i sårbare situasjoner. Mens når andres omsorgsfulle blikk uteblir, kan det få oss til å forvitre.

Les også: Når det uplanlagte skjer

Ikke kvinnene som må «fikses»

Å leve med traumer er funksjonsnedsettende. Det gir fysisk og psykisk uhelse. I tillegg er det fortsatt stor grad av fortielse rundt dette temaet.

For mange blir traumene normalisert og bagatellisert – kanskje i en sånn grad at man begynner å bagatellisere det selv eller tvile på egne opplevelser. Det sier seg selv hvor ensomt det er.

Kvinnene bærer traumene sine – som ofte er resultat av en underprioritert fødselsomsorg og «samlebåndsfødsler» – alene og som regel i stillhet. Mange av dem får ingen eller uriktig diagnose, og heller ikke den hjelpen de trenger.

Det er imidlertid ikke kvinnene som må «fikses» eller bli mer robuste. Dette problemet må løses på systemnivå.

For å forebygge traumatiske fødselsopplevelser må vi skape en fødselsomsorg hvor det faktisk er tid og rom for omsorg. En fødselsomsorg hvor alle kvinner blir behandlet med respekt og verdighet av helsepersonell som forstår at å føde et barn er en opplevelse hun skal bære med seg resten av sitt liv, på godt og vondt, og som vil prege hennes helse og familie.

Samtidig er det ikke slik at alle fødselstraumer kan forebygges, og for barseldamer med symptomer på posttraumatisk stress, må det finnes hjelp. Det fordrer at helsepersonell de er i kontakt med har kunnskap om traumer og vet hvilke spørsmål de bør stille og hvilke tegn de bør se etter.

For egen del fikk jeg aldri noen spørsmål om psykisk helse i barseltiden. Det er en kraftanstrengelse, og ofte tabu, å selv skulle flagge at man sliter og trenger hjelp. Mange unngår derfor å gjøre det.

Fagfolk mener vi trenger systematisk, allmenn kartlegging av psykiske plager blant barselkvinner. Det støtter jeg helhjertet.

Første steg er likevel så grunnleggende som å anerkjenne at fødselstraumer fins. Det bør både helsepersonell og kvinnene selv vite. Vi er ferdige med å lide i stillhet og skam.

© Nettavisen