Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Den dagsaktuelle debatten om innvandringsregnskapet, senest aktualisert gjennom oppslag i Nettavisen, preges ofte av tørre tall og politiske modeller fra sidelinjen.

Som en som selv har pakistansk bakgrunn og ankom Norge i ung alder i 1974, velger jeg å ta et tydelig norsk-pakistansk perspektiv.

Les saken: Her er innvandringsregnskapet

Utvikling på godt og vondt

Jeg skriver ikke dette som en utenforstående observatør, men som en som har vært en del av denne reisen i over 50 år. Jeg har opplevd utviklingen på godt og vondt – fra de første årene med hardt fysisk arbeid til dagens flerkulturelle kompetansesamfunn.

Dette er ikke bare noe jeg har hørt om; jeg har vært en av dem som har stått i det, formet det og levd det.

Pionertiden: Da bussen kom fra Karachi

Den norsk-pakistanske historien startet med modige pionerer. Et symbolsk startpunkt er historien fra 1967, da en hel buss med unge menn reiste fra Karachi til Oslo i håp om en fremtid. Dette var mine foreldres generasjon – de som la selve grunnmuren i den nye arbeidsstyrken.

Min egen vei speiler denne innsatsen. Under utdanningen i Norge tok jeg harde vaskejobber for å finansiere fremtiden. Siden har jeg bekledd roller som overingeniør og leder i multinasjonale selskaper, og deltatt i store internasjonale prosjekter. Gjennom aktiv deltakelse i organisasjonsliv og frivillighet har jeg fått en rik erfaring over hele samfunnsspekteret – fra fabrikkgulvet til styrerommet, og de siste 12 årene som folkevalgt i lokalpolitikken.

Les også: Vi ber om flere barn – men gjør det umulig å jobbe

Generasjonsskiftet: En klassereise over fire ledd

Når man diskuterer økonomisk effekt, er det avgjørende å se på utviklingen over tid. Det vi ser, er en formidabel klassereise som nå strekker seg over fire generasjoner:

• 1. generasjon (Mine foreldre): De var de virkelige pionerene som kom med lite, men med en enorm arbeidsvilje for å skape en fremtid for oss.

• 2. generasjon (Min generasjon): Vi kom til Norge som barn eller unge voksne og ble de nye arbeidshestene som bygde videre på fundamentet våre foreldre la. Gjennom 80- og 90-tallet sto vi midt i arbeidslivet og bidro til den enorme økonomiske veksten Norge opplevde. Selv om mange i min generasjon i dag er ute av arbeidslivet på grunn av fysisk slitasje, er jeg selv fortsatt i full jobb. Vår innsats var en avgjørende drivkraft for å forme det moderne Norge.

• 3. generasjon (Mine barn): Her ser vi den akademiske og profesjonelle frukten av integreringen. Mine egne barn har fått god utdannelse, bekler i dag viktige og ansvarsfulle jobber og er solide bidragsytere som bærer samfunnet videre.

• 4. generasjon (Mine barnebarn): Nå ser vi en ny milepæl. Mine barnebarn vokser nå opp som fjerde generasjons norsk-pakistanere. De er født og oppvokst som en naturlig og integrert del av det norske samfunnet.

Les også Are Søberg: Luksusferie med dine penger

Mangfoldet som Norges globale styrke

Innvandringsregnskapet fokuserer ofte utelukkende på kostnader, men overser de strategiske gevinstene:

• Flerspråklighet og kultur: At mange norsk-pakistanere behersker flere språk flytende, er en enorm ressurs. I mine år med internasjonale prosjekter har jeg sett hvordan denne kompetansen åpner dører og skaper tillit i globale markeder.

• Religiøs og kulturell brobygging: Vår kulturelle bakgrunn gir Norge et konkurransefortrinn i samkvem med land i vekst. Forståelse for sosiale koder er ofte forskjellen på suksess og fiasko i internasjonalt diplomati og business.

Les også Henrik Heldahl: JD Vance i dødens posisjon

Utfordringer og tilhørighet

Det finnes selvsagt utfordringer knyttet til integrering som må tas på alvor. Men det overordnede bildet er preget av mestring og lojalitet til det norske prosjektet. Vi trives godt i Norge, vi har funnet oss godt til rette, og vi betrakter oss selv som nordmenn. Vi er en uforløselig del av det norske fellesskapet.

Når man ser på det norsk-pakistanske bidraget gjennom disse fire generasjonene, er min konklusjon klar: Regnskapet er i solid pluss. Vi har gått fra å være de som tok de tyngste takene på 1970-tallet, til å se våre barnebarn vokse opp i et land de nå er med på å forme som stolte nordmenn.

Innvandring handler ikke bare om kortsiktige budsjettposter, men om menneskelig kapital, lojalitet og evnen til å fornye et samfunn over generasjoner. Vi har ikke bare blitt en del av Norge – Vi har vært med på å bygge det moderne Norge i over 50 år.

© Nettavisen