Sivert Rossing, sjefredaktør i Trønder-Avisa

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønder-Avisa) Det var en trist pressekonferanse som utspilte seg i Oslo fredag formiddag. Trist fordi Ingvild Kjerkol gråt mens hun snakket om oppgavene hun nå ikke får gjøre, på en måte som både var ektefølt men også litt lite ydmykt av henne.

Trist fordi norsk politikk for nte gang handler om alt annet enn politiske saker. Trist fordi Nord universitet får sitt navn dratt i søla.

Et kjennetegn for alle skandalene de siste årene, er at nyanser fort forsvinner. Og la det bare være sagt:

Jeg skriver ikke noen forsvarstale for Kjerkol, men jeg mener denne saken har flere nyanser enn det som nå står igjen.

Les også: Kjerkol gjør det stikk motsatte av å lede

Kjerkol, medstudenten eller begge to har åpenbart brutt formelle regler for sitering i sin masteroppgave. Nemnda som behandlet saken mener dette formelt kvalifiserer som juks, og at jukset har skjedd forsettlig. Det betyr at mastergraden annulleres. Men må det innebære at hun går av som statsråd?

Jeg har kjent til Ingvild i snart 20 år. Hun er en typisk politiker, flaska opp på spillereglene i et beinhardt maktparti. Et parti hvor du er nødt til å inngå kompromiss, spille etter reglene – og bygge cv. For eksempel ved å skrive mastergrad i voksen alder.

I motsetning til Tonje Brenna eller Erna Solberg, har hun ikke havnet i pressens søkelys for en sak relevant for hennes regjeringsdeltakelse. Eller basert hele sin yrkeskarriere på en mastergrad, slik Sandra Borch (Sp) gjorde.

Hun har levert en oppgave mens hun har vært heltidspolitiker, for å utfylle cv-en og gjøre seg mer attraktiv. Ikke fordi det er avgjørende med mastergrad for å bli statsråd, men det hjelper jo på. Jeg satt ikke i rommet, men jeg kan se for meg at det var heftig å finne tid til å gjøre dette skikkelig. Kanskje tok de noen innersvinger. Eller misforsto? Eller tenkte det ikke var så........

© Nettavisen