Espen Goffeng

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har ingen X-konto, så det er vanskelig å få en oversikt over hva som foregår «der borte». Men det er tydelig at den stadig pågående saken om enorme voldtektsnettverk i Storbritannia har fanget selve X-høvding Musks oppmerksomhet.

Over hele bredden av vestlig høyreside – også her i Norge – flyr nå denne saken lavt over sosiale medier. Den blir delt og kommentert som en ny skandale. Det er den jo ikke. Men det er først nå den virkelig har slått til internasjonalt.

Saken i seg selv bør være kjent for alle som har et minimum av interesse for politikk og samfunn. Det handler om at tusenvis av jenter – høyst sannsynlig titusener – har blitt dopet, voldtatt, mishandlet, utpresset og i flere tilfeller drept. Av flere store nettverk av nesten utelukkende pakistanske menn.

Historiene er rystende. Tortur. Gruppevoldtekter. Jenter som blir dynket i bensin og fortalt at de vil bli brent. Foreldre som blir arrestert når de forsøker å hjelpe sine egne døtre. Barnevernsinstitusjoner som sender pur unge overgrepsofre tilbake til sine voldtektsmenn.

Og igjen: tusenvis av dem. 1400 bare i lille Rotherham, hvor hele saken begynte.

Men skandalen består først og fremst i dette: veldig mange mennesker visste at dette foregikk i over et tiår før den første saken sprakk offentlig. Politifolk. Politikere. Sosialarbeidere. I store mengder. Men de lot det fortsette. Noen sier de ikke ville forstyrre den multikulturelle båten. Andre sier de ikke ville bli kalt rasister.

Jentene måtte seile sin egen sjø.

Samfunnsdebattant, forfatter, podkaster og utdannet lektor. I podkasten «Goffeng på leting», som han lager sammen med Tankesmien Agenda, diskuterer han alt mellom himmel og jord som beveger seg i samfunnet. I boka «Dødelig farvann: øyevitne til Israels angre på fredsflåten» skriver han om sine opplevelser i Gaza fra 2010.

Jeg har skrevet om denne saken før. Og jeg føler meg stadig like konspiratorisk hver gang. Den er nesten ikke til å tro. Det høres ut som en sann islamofobs feberfantasier.

Og den blir bare enda mer mistenkelig når folk som Musk trekker den fram, ikke sant?

Jeg ber derfor enhver leser av denne teksten innstendig om å lese Jay-rapporten selv. Denne rapporten ble bestilt av den britiske regjeringen, og skrevet av tidligere direktør i sosialtjenesten Dr. Alexis Jay. Jeg har ikke skrevet noe her som ikke kommer fram i den.

Nå har altså saken gått internasjonalt for alvor. Drevet fram av en mektig amerikaner som driver reklame for partier som Alternativ For Tyskland (AfD). Et parti så langt til høyre at Marine Le Pens parti Rassemblement national ikke vil ta i dem.

Støre har vært ute og kritisert Musk for å rote rundt i andre lands politikk.

Det er bra, for det er god grunn til å være bekymret. At denne narsissistiske mannebabyen er blitt gitt så mye kraft er absurd. Men vi må slutte å gi slike folk gratis ammunisjon av grovt kaliber.

Les også: Støres Elon Musk-kritikk går verden rundt

Voldtektssaken saken er jo i seg selv voldsom. At Musk nå har tatt tak i den er enda mer voldsomt. Men det mest voldsomme er hva den betyr som tegn på vår tid.

Når sentrum endelig bryter sammen i diverse land, og mer radikale partier til slutt tar over, så kan resten av oss i fortvilelse peke på denne dynamikken som en overliggende forklaring. Den representerer en total svikt i ansvarstaggingen fra «de ansvarlige».

Les også: - Jeg ble misbrukt i tre år. Innimellom av fem menn om gangen

Andre land har lignende skandaler å se tilbake på. For nabolandet vårt til øst er det slående enkelt å spore opp. For Frankrike er det tallrike terrorangrep. For Tyskland er det kanskje parallellsamfunn og krimstatistikk. For Nederland politiske drap og en nasjonstruende narkotrafikk fra havnebyene.

Alt ligger der åpent for Musklignende krefter. Klart og innpakket. Og det er egentlig ikke noe annet vi kan gjøre enn å anerkjenne at det er en sentral systemsvikt i samtlige ledd av fornuft som har gitt dem muligheten til å pakke slikt opp.

Og det er egentlig lite annet «ansvarlige» politikere som har sittet ved makten mens dette har foregått kan gjøre, enn å hevde seg moralsk hevet over sine politiske motstandere.

Les også: Støre om Elon Musk: Bekymringsfullt

Problemet er at det er nettopp slik disse gavepakkene har blitt gitt til Musk`ene.

Den konservative kommentatoren Douglass Murray kaller den engelske varianten av dette «vårt Tommy Robinson-problem».

Tommy Robinson er reelt ytre høyre. Han og det rasistiske partiet British National Party bygde seg opp ved å være noen av de første som tok saken om voldtektsgjengene på alvor, og snakket høyt om dem. Deres meningsmotstandere ble dermed sittende igjen med oppgaven å få andre til å holde munn om problemet ved å vise til at det bare er folk som Robinson og BNP som snakket om det.

Både mediefolk og politikere i midten som tok det opp ble dermed enda strammere sanksjonert og hengt ut for det, ettersom de nå løp ytre hyres ærend. Dynamikken er en alvorlig politisk sykdom som jeg tidligere har kalt «vikeplikt for høyre».

Slik fikk problemet fortsette å ligge og gjære, trass i at noen altfor små tiltak ble truffet for å stoppe det. Men slik strategi har en utløpsdato. Det holder ikke i lengden.

Vi kan dermed bare skylde oss selv når Musk-lignende karakterer vokser seg store og sterke på ryggen av vår egen unnfallenhet. Det er som sagt fortvilende å overvære. Når det hit shits the fan, så er det jo faktisk vår egen skyld.

Eventuelle reaksjoner på denne teksten kommer antakeligvis bare til å bekrefte det overliggende bildet jeg forsøker å beskrive. Det er dypt deprimerende, og jeg ser ingen snarlig løsning.

I går delte tidligere redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen kommunikasjon fra X på sin Facebookvegg. Der sier leder av det ganske-langt-til-høyre Reform-partiet Nigel Farage, at Tommy Robinson ikke passer i hans parti. Dette får Elon Musk til å svare at Farage selv ikke er riktig mann for sitt eget parti.

I en slik situasjon kan Farage fremstille seg selv som den fornuftige barrieren mot «ytre høyre». «For en verden vi har fått», skriver Braanen. Og han har rett.

Men det nytter ikke å bare klage på det. Det er for eksempel poengløst av VG å fortsette å bruke redaktørplass på forvirrede klagetekster som mer enn noe annet bare viser hvorfor de ikke forstår tiden de selv lever i. Vi må anerkjenne hvordan den har blitt sånn.

Samme pokker hvor vondt det gjør.

© Nettavisen