Ernst A. Lersveen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi, Radiosportens langrennsmannskap, disponerte en leilighet under vinter-OL på Lillehammer, et steinkast fra Håkonshall.
Der hadde vi, på OLs neste siste dag, for lengst krøpet til sengs.
Det hadde ikke Marit Wold, nå Mikkelsplass, noen planer om.
I døra sto hun plutselig sammen med lagvenninne Anita Moen. Og en for oss en ukjent mann.
Han ble presentert som operasanger. Sangeren hadde de tydeligvis truffet på by’n.
Jeg kan ikke huske at han sang.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
Her var det mat som ble etterspurt.
De var sultne. Marits sølv ble feiret. De var bare veldig glade, rett og slett i perlehumør.
De to langrennsløperne, Wold og Moen, kjente for første gang på friheten − og folkefesten på Lillehammer.
Fortjent nok.
De hadde ikke vært utenfor utøverleiren under OL før denne kvelden.
De nøt livet.
Hos oss ble for øvrig servert speilegg.
Kvinnenes 30 kilometer klassisk ble en stor norsk dag, fordi Marit Wolds sølv ble den eneste individuelle medaljen Norge fikk i langrenn for kvinner under OL på Lillehammer.
Og den kom på siste mulighet, tremila.
Jeg husker at jeg i kommentatorbua trodde på medalje til Marit halvveis i løpet, hun lå på andreplass. Men, jeg tror ikke vi snakket om gull, for Manuela Di Centa, Italia, hadde imponert under hele mesterskapet og ledet med halvminuttet.
Men, det ble drama på de siste kilometerne.
Marit tok kraftig innpå.
I mål skilte det bare 16 sekunder.
Eller: Dersom Marit hadde gått fem tidels sekund raskere per kilometer så hadde det blitt gull!
Og det måtte da ha vært mulig?
Men, Marit tenkte ikke slik.
Iallfall ikke da.
Her kan du lese mer av Ernst A. Lersveen
Hun gledet seg over å ha vunnet sølv i OL på hjemmebane.
Men, det som bare et fåtall vet er at kona til Bjørn Dæhlie skal ha litt av æren for medaljen.
Før OL-sesongen slet Marit Wold med å finne et mykt skipar som ga trygt feste og samtidig hadde god glid.
Dette nevnte hun på høsten til flere, blant dem Bjørn Dæhlie.
Han mente kona, Vilde, hadde et slikt par. Og Marit kunne gjerne få prøve de.
Dette var ikke et par som var spesialbestilt via fabrikk som eliteløperne får, men et skipar som Vilde, kona til Bjørn Dæhlie, hadde kjøpt i en sportsbutikk.
Vilde var mosjonist.
− Perfekt! Skiene var som lagd for meg! Og jeg fikk beholde de! Jeg skrev Vilde i tuppen på skiene. Og vant OL-sølv på de! Jeg brukte disse skiene i nesten alle renn i fire år. Og har de fortsatt. Og ungene tester de innimellom den dag i dag, forteller Marit Mikkelsplass, 30 år etter at de ga sølv.
For Marit var ikke sølv nederlag.
Marits OL-sølvski: Dette er det få som vet
11
1
25.02.2024
Ernst A. Lersveen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi, Radiosportens langrennsmannskap, disponerte en leilighet under vinter-OL på Lillehammer, et steinkast fra Håkonshall.
Der hadde vi, på OLs neste siste dag, for lengst krøpet til sengs.
Det hadde ikke Marit Wold, nå Mikkelsplass, noen planer om.
I døra sto hun plutselig sammen med lagvenninne Anita Moen. Og en for oss en ukjent mann.
Han ble presentert som operasanger. Sangeren hadde de tydeligvis truffet på by’n.
Jeg kan ikke huske at han sang.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Mohamad Elmasry
Maoz Inon
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Gideon Levy
Rachel Marsden
