Det aller, aller verste som finnes når du har fryktelig dårlig tid, er folk som har usedvanlig god tid. Geir har god tid. Skremmende god tid.

Du finner ham vandrende i snegletempo rundt på Jekta med hendene foldet rolig bak ryggen, blikket mildt festet på omgivelsene. Hva i all verden han gjør der noen få dager før jul, kan man jo lure på. Det er uansett noe dypt provoserende og ubehagelig selvtilfreds over hele fremtoningen. Som om han helt bevisst har valgt kjøpesenteret som arena for å demonstrere sin indre ro.

Kanskje setter han seg på en kafé. Leser litt avis – papirutgave, naturligvis. Tar seg en kaffe. Slår av en prat med en bekjent. Kjøper én gave. Kanskje to. Ikke fordi han må, men fordi han har lyst.

Pulsen er lav. Stressnivået likeså.

Rundt ham spurter folk med fråde rundt kjeften og panikk i blikket, klamrende til handleposer og mentale huskelister som allerede er gått i oppløsning. Slik har ikke Geir det. Han har full kontroll.

Og akkurat idet du endelig har manøvrert deg forbi ham i folkemengden, stopper han opp. Ikke for å orientere seg. Ikke for å slippe noen forbi. Men for å svare på telefonen – rolig, lavmælt og med et «ja, jeg har tid». I andre enden av røret kan du ta deg faen på at det er norsk gallup som ringer for å høre om Geir liker ribbe eller pinnekjøtt. Det har han mange tanker om. For Geir har god tid.

Kona hans hjemme derimot, hun har hatt en førjulstid fra helvete.

I Tromsdalen har alle kallenavn, så Desiree Diana kalles bare for «Diddi», noe som passer bra, siden hun er hardcore Ramones-fan, og da særlig av bandets beste låtskriver, Dee Dee Ramone.

Diddi regelrett hater alt som er på Tromsøya, og derfor handler hun alle julegavene på Pyramiden. På pyramiden har de alt man trenger, og dette er hun så trygg på, at hun i hver eneste julestrie blir blasert og last og glemmer av å handle før det er for sent.

Derfor har hun en lei tendens til å ende opp med kritiske nødløsninger på julaften, etter ha hengt for lenge på Allegro i Turistvegen og kjedespist sin personlige favoritt «Pizza Diavolo (eller bare «Nummer førtien! MED ÆKSTRA GABBA GABBBA ANANAS HEY HEY HEY!!!», som hun pleier å rope når hun kommer brasende inn) og drukket Mack Lite på boks.

Da er gode råd dyre, men Diddi vet råd, og derfor har hun mang en gang blitt berget av Shell i Hungervegen, der hun snøvlete, og så dannet som hun klarer, ber om å få fire flasker motorolje pakket pent inn.

Disse får hun så signert av Thomas Heide, TUIL-legenden hun elsker over alt på jord. Å ta turen over brua, også kalt Satan, er ikke engang litt aktuelt. Handelslekkasje til den helsikes byen skal hun ikke ha noe av. Diddi handler i Dalen.

Sindre ble født i barndomshjemmet, i et av de få husene i Storgata som overlevde bybrannen, og her bor han fortsatt. Alene. Han elsker sentrum, og hater enhver businessgeskjeft som ikke er en del av sentrum, og går fortsatt på stemningsstabiliserende og beroligende medisin for å takle sorgen etter at JM Hansen la ned butikken i sentrum i 2016, og det ikke lenger var mulig å kjøpe verken lysrør eller hvitevarer innenfor sone 1.

Etter at både vaskemaskina og kjøleskapet røk i løpet av sommeren 2018, har han vasket klærne for hånd og kun spist hermetikk og tørrvarer handlet inn på Eurospar i sørbyen, en butikk han nekter å kalle noe annet enn «Matservice».

Julehandelen blir stadig mer utfordrende for Sindre, som blånekter å dra på Jekta eller Pyramiden, og derfor handler han ikke bare i sentrum, men utelukkende fra sentrumsbutikker som har eksistert i over 40 år, og som dermed har vist at de har livets rett. Dette har blitt ekstra prekært etter at alle suvenirbutikkene har poppet opp i takt med det økte turismen, og der noen av dem sågar har presset ut gamle og ærverdige butikker.

Men Sindre vet råd, og derfor tar han sin sedvanlige handlerunde innom det han kaller «Den Hellige Treenighet», som er Gullsmed Wintervold, Andresens Vaabenforretning og Ølhallen. Det er samme ritual........

© iTromsø