Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg har ingenting å gå med».

Tanken dukker litt for ofte opp.

Det kjøpes. Kastes. Kjøpes mer. Et endorfin-kick. På’an igjen.

Handleposene svinger i takt med stilsikre ben som sprader gjennom kjøpesenteret og i gågata. Hjemme skrolles og trykkes ting inn i virtuelle handlekorger. Det er spennende å gå med vissheten om at det en dag i nærmeste framtid dumper noe ned i postkassen.

Men så kommer samvittigheten. En vond bismak.

Sju tonn så langt i 2025. Det er så mye Haugaland Interkommunale Miljøverk (HIM) opplyser å ha sendt til tøyinnsamleren UFF i år.

Det er klær som er fullt brukbare, men som vi gir fra oss likevel. Merk: Dette utgjør kun en del av tallet på tekstiler vi sender videre. Ødelagte og brukbare plagg sorteres også i miljøparker lokalt. Bruktbutikker mottar også store mengder. Deler av det selges, mens resten går i restavfallet.

Vi kaster med andre ord mye – veldig mye. Tonnevis.

Forrige uke skrev NRK at over halvparten av klærne som kastes er fullt brukbare – faktisk rundt 60 prosent. HIM har ikke tall på hvor mye som er brukbart av tekstilene de får inn, men jobber med å få tallfestet dette, opplyser Veslemøy Eriksen, leder for utvikling, kommunikasjon og miljø i det interkommunale selskapet, på spørsmål om hvordan det er her i distriktet.

Men at vi kaster ting som ennå har merkelappen på, er også noe som har blitt rapportert her i Haugesund. Da er det vanskelig å argumentere mot at mange av oss har for mye i hus.

Misforstå meg rett; det er fint at vi gir fra oss ting som kan få et liv videre, men utfordringen er forbruket vårt.

Det er blitt vanlig kost å lese om at klesbransjen er en miljøversting. Produksjonen krever mye ressurser, den påvirker også naturen rundt. Konsumet holder hjulet i gang.

Haugesunds Avis skriver titt og ofte om temaet. Nylig minnet Inga Klokkerstuen Wangensteen, som

© Haugesunds Avis