Helene Wattanapradit Jensen, kommunikasjonsrådgiver
I dag syns jeg det er rart hvis noen kaller meg for Helene Jensen. Jeg er stolt over å ha et navn som nå representerer hele meg og mitt opphav.
Nye bekjentskaper kjenner meg som Helene Wattanapradit Jensen, men enda flere kjenner meg som kun Helene Jensen.
I en VG-artikkel denne uken, på Verdensdagen for kulturelt mangfold, har VG intervjuet unge minoriteter i Norge som har endret navn for å passe bedre inn. Min grunn var i motsatt retning.
Intervjuobjektene forteller at de har endret navn blant annet fordi det er vanskelig å uttale, på grunn av mobbing i skolen og muligheter i arbeidslivet.
Jeg forstår begrunnelsen, samtidig syns jeg det er trist.
Det er trist at noen føler på at de må endre en del av sin identitet for å passe inn i samfunnet de lever i.
Samtidig er det alltid flere sider av samme sak. Noen har kanskje ikke en så sterk tilhørighet til sitt fulle navn og ønsker en enklere hverdag.
Mens for andre føles det ikke ut som et valg, dersom man vil ha like muligheter i landet vi bor i.
Jeg er født og oppvokst i Norge, og jeg var godt voksen da jeg logget meg inn i Folkeregisteret for å legge til min thailandske mor sitt pikenavn som mitt mellomnavn.
Det var først i voksen alder jeg ble mer bevisst på min flerkulturelle bakgrunn, og hvor stor del av min identitet det faktisk er.
Til tross for at jeg allerede som konfirmant ikke ønsket meg bunad fordi jeg da følte at jeg «valgte bort» den thailandske delen av meg.
I flere år grublet jeg på om jeg skulle ta steget og endre navnet mitt. Fra flere hold fikk jeg begrunnelser for hvorfor jeg ikke burde gjøre det.
Muligheter i arbeidslivet var en av de grunnene.
Men ville jeg uansett jobbe hos en arbeidsgiver som ikke ansatte noen på grunn av et fremmed navn? Svaret var nei.
Så jeg endret navnet mitt. Ordnet nytt førerkort, pass og hele pakken.
Mamma lyste av stolthet og takknemlighet for at jeg ønsket å legge til hennes pikenavn. Et thailandsk navn. Det høres kanskje litt klisje ut, men det brakte oss nærmere, på et vis.
I dag syns jeg det er rart hvis noen kaller meg for Helene Jensen. Det er ikke et navn jeg lenger kjenner meg igjen i.
Jeg er stolt over å ha et navn som nå representerer hele meg og mitt opphav.
Det er viktig for meg å vise at selv om man har et annerledes navn, så er mulighetene der.
Det fins arbeidsgivere som ser på kvalifikasjonene dine og møter deg med en nysgjerrighet for deres ulikheter.
Som ser på deres ulike bakgrunner som en berikelse og en mulighet for læring og nye perspektiver.
Av samme grunn er det viktig for meg at hele navnet mitt blir brukt i jobben min som kommunikasjonsrådgiver og talsperson for statlige Avinor.
Jeg ønsker at unge minoriteter skal se hele det lange, thai-norske navnet mitt på TV-skjermen og se at det er plass til dem også.
Selv om jeg noen ganger forkorter det ned til «W. Jensen» over telefonen. For la oss være ærlig, det kan være litt langt å stave noen ganger.
Men, den W’en. Den er viktig.
Innlegget var først publisert i VG.
Jeg er stolt av det nye navnet mitt
51
1
22.05.2024
Helene Wattanapradit Jensen, kommunikasjonsrådgiver
I dag syns jeg det er rart hvis noen kaller meg for Helene Jensen. Jeg er stolt over å ha et navn som nå representerer hele meg og mitt opphav.
Nye bekjentskaper kjenner meg som Helene Wattanapradit Jensen, men enda flere kjenner meg som kun Helene Jensen.
I en VG-artikkel denne uken, på Verdensdagen for kulturelt mangfold, har VG intervjuet unge minoriteter i Norge som har endret navn for å passe bedre inn. Min grunn var i motsatt retning.
Intervjuobjektene forteller at de har endret navn blant annet fordi det er vanskelig å uttale, på grunn av mobbing i skolen og muligheter i arbeidslivet.
Jeg forstår begrunnelsen, samtidig syns jeg det er trist.
Det er trist at noen føler på at de må........
© Harstad Tidende
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
