Skrevet av Frank Tore Tangen, tidligere lærer og fremdeles pappa til barn i grunnskolen
Overordna er det dette som skjer i skolen akkurat nå: Elevene opplever sjeldnere og sjeldnere mening i en skole der færre og færre voksne i klasserommet behersker det de skal lære bort. Skole oppleves derfor mindre og mindre relevant for den enkelte eleven. Hva skjer når de blir hengende etter faglig og sosialt? Jo, det blir færre gode opplevelser, flere påminnelser om hva de ikke får til og selvsagt lengre mellom opplevelsene av mestring. Skolen blir da et sted de drar til for å treffe venner, et sted å henge. Ikke et sted der de BÅDE kan lære OG henge med venner.
I skolen i Harstad jobber det fremdeles mange kompetente, tydelige, rause og varme voksne. Problemet er at det blir færre og færre av dem, og ingenting tyder på at det blir bedre i årene som kommer. Flere og flere med kompetanse flykter fra skolen, og nesten ingen søker seg til lærerutdanning. I tillegg kuttes det i skolebudsjettene hvert år, og alle politiske signaler i Harstad sier at det samme skjer neste år.
For de altfor få lærerne som fremdeles holder ut koster det mer og mer krefter å opprettholde de høye kravene de stiller til seg selv. Dette er mennesker med høy faglig integritet og sterk indre motivasjon. De «blør for drakta» og strekker seg langt for elevene sine. Du ønsker virkelig at disse skal være dine barns hjelpere.
Opp mot dette bakteppet bekymrer det meg at begrepet «la læreren få være lærer» har fått fotfeste blant politikere. Hovedtanken er at andre yrkesgrupper skal ta seg av elever som ikke klarer å «oppføre seg». Ved å frita læreren for ansvaret for disse elevene, tenker man seg at man avlaster læreren slik at undervisningen kan fortsette uforstyrret for de «flinke». Elever som fra før av har det vanskelig skal altså vises bort fra fellesskapet og «fikses» på utsiden. Dette kalles ikke inkludering. Dette kalles noe helt annet, og det er det som bekymrer meg.
I det øyeblikket vi tar elevene ut av klasserommet og overlater dem til andre, så undergraver vi den viktigste kontrakten som finnes i skolen: Relasjonskontrakten mellom eleven og læreren. Uten en god nok relasjon vil det ikke være mulig å legge til rette for verken læring eller vekst i tråd med skolens oppdrag og intensjon.
En sterk relasjon bygges gjennom både gode og mindre gode hverdager, der læreren får muligheten til å gjøre seg fortjent til elevens tillit. Uten denne tilliten vil heller ikke det faglige arbeidet fungere godt nok, fordi limet i relasjonen blir for svakt til å tåle regnværsdagene som kommer. Derfor er det et blindspor hvis oppfatningen om at «læreren må få være lærer» får fotfeste blant politikere og andre med makt over skolehverdagen. Læreren som ren faglærer passer godt som beskrivelse av mine lærere fra barne- og ungdomsskolen på tidlig 70-tall, slik jeg husker dem. Det er over femti år siden.
Den moderne læreren driver ikke bare med faglig undervisning og vurdering. Det høres kanskje rart ut, men noe av det aller viktigste som foregår i skolen er alt det som ikke er målbart. Kloke lærere og skoleledere vet dette.
Når vi snakker om at det også er behov for andre yrkesgrupper i skolen, så må derfor disse være inne i klasserommet sammen med læreren. Kun ved å involvere læreren i det arbeidet som gjøres med de elevene som akkurat nå har det vanskelig, vil varig endring kunne skje. Kontrakten mellom eleven og læreren må altså ikke brytes, men styrkes. Gjerne med andre yrkesgrupper tett på, som brobyggere og «på lag».
Som kontaktlærer ville jeg ha gravd min egen grav hvis jeg bare ville arbeide med de som alltid klarer å følge reglene. Hva slags signal tror dere jeg da ville ha sendt til disse «flinke», når de oppdager at jeg ikke er like interessert i alle elevene i klassen?
I alle møter med elevene mine må jeg ønske og evne å stille meg selv spørsmål som «hva kan jeg gjøre annerledes for at det skal fungere bedre i klassen»? «Hva er det jeg kan som denne jenta trenger at jeg tilbyr henne nå»? Bare slik viser jeg inkludering i praksis. Bare slik går jeg foran som et godt eksempel. Elever som ser læreren sin behandle alle med like stor respekt, behandler også dem som de ser har det vanskelig på en mer inkluderende måte.
Når elever utfordrer og sprenger grenser, så åpner det seg jo en skattekiste av muligheter. Med utgangspunkt i noe konkret som skjer her og nå får klassen sjansen til å arbeide med verdier som for eksempel respekt og toleranse. Kloke og tydelige pedagoger vil ønske å gi alle elevene sine muligheten til å teste ut hvor mye det koster å stå i krevende situasjoner og lære av dem.
Hvis vi er opptatt av inkludering, så «lar vi læreren få være lærer» på en sånn måte at relasjoner styrkes, selvtillit vokser og ryggene rettes litt mer ut. Motstand må til hvis elevene skal bli mer robuste, og den varme og tydelige læreren er den som er best i stand til å være profesjonell veiviser i det mest krevende landskapet som finnes: Oppveksten.
Bare lærere med energi og overskudd klarer dette.
Vil denne energien øke eller minke med trangere budsjetter?
Hvorfor er det uklokt å «la læreren være lærer»?
32
11
08.05.2024
Skrevet av Frank Tore Tangen, tidligere lærer og fremdeles pappa til barn i grunnskolen
Overordna er det dette som skjer i skolen akkurat nå: Elevene opplever sjeldnere og sjeldnere mening i en skole der færre og færre voksne i klasserommet behersker det de skal lære bort. Skole oppleves derfor mindre og mindre relevant for den enkelte eleven. Hva skjer når de blir hengende etter faglig og sosialt? Jo, det blir færre gode opplevelser, flere påminnelser om hva de ikke får til og selvsagt lengre mellom opplevelsene av mestring. Skolen blir da et sted de drar til for å treffe venner, et sted å henge. Ikke et sted der de BÅDE kan lære OG henge med venner.
I skolen i Harstad jobber det fremdeles mange kompetente, tydelige, rause og varme voksne. Problemet er at det blir færre og færre av dem, og ingenting tyder på at det blir bedre i årene som kommer. Flere og flere med kompetanse flykter fra skolen, og nesten ingen søker seg til lærerutdanning. I tillegg kuttes det i skolebudsjettene hvert år, og alle politiske signaler i Harstad sier at det samme skjer neste år.
For de altfor få lærerne som fremdeles holder ut koster det mer og mer krefter å opprettholde de høye kravene de stiller til seg selv. Dette er mennesker med høy faglig integritet og sterk indre motivasjon.........
© Harstad Tidende
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Mohamad Elmasry
Maoz Inon
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Gideon Levy
Rachel Marsden
