Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fjerde episode av TV-serien Makta er unnagjort. Serien har vakt oppsikt. Både på grunn av innholdet og den dramaturgiske formen. Men skiller seerne fakta fra fiksjon? Eller er dét en jobb for historikerne? Serien er egentlig en hårfin balanse mellom dokudrama og satire.
Det er ingen tvil om at formen er spesiell. Begivenheter i 1979 fremstilles i 2023-kulisser. Plutselig kommer en elsparkesykkel bak Odvar Nordli. Det er et dristig grep, men det fungerer og skaper god dynamikk i mange av scenene.
Ofte må man i denne type film og teater, «dikte» replikker og kanskje til og med handling. Dette for å gjøre stoffet interessant. Jeg har selv skrevet teater om politikere (Oscar Torp og Yngve Hågensen) og som manusforfatter har jeg ut fra en faktisk begivenhet, skrevet replikker som jeg tenker de aktuelle personer kunne sagt.
Du blir jo tørst av spekemat så hva er mer naturlig enn å slokke tørsten med øl og akevitt?
Dette er ganske vanlig, men det kan være veldig forskjellig hvor tett opp til en virkelig ramme dette gjøres. For satire skal vel i utgangspunktet tøye virkeligheten?
Historiens verste valgkampstart
Makta har mye litteratur å hente stoff fra, både politikeres biografier og bøker skrevet av journalister og historikere. Det gjelder også om episoden fra valgkampen i 1979; historiens verste valgkampstart. Jeg var, som journalist i Demokraten, selv med på den berømmelige togturen og kan bekrefte at den var fuktig, svært fuktig.
Du blir jo tørst av spekemat så hva er mer naturlig enn å slokke tørsten med øl og akevitt? I strie strømmer. Det gjaldt mer enn én statsråd – men minst i samme grad gjengen av journalister. Her var Nordli, Brundtland, Steen, Førde og hele partieliten, koblet med eliten av norske politiske journalister i et tog på vei nordover en fredag ettermiddag i august 1979.
Dramatikken ble utløst av Per Kleppe som i et intervju med Dagsnytts Jens Solli sa at regjeringa ville begrense retten til fradrag for gjeldsrenter. En særdeles dårlig sak i valgkampen som ble en eneste lang defensiv kamp og endte med 35, 9 %, som var et dårlig resultat (den gang ...). Spesielt etter 42,3 % i stortingsvalget to år tidligere.
Interessant er det at båndet med intervjuet Solli gjorde med Kleppe ble hentet med NRK-bil da toget stoppet på Eidsvold og kjørt til Marienlyst. Sånn var det før internettets tid!
Samrøre mellom presse og politikk
Men det virkelig interessante er hvorfor ingen journalister rapporterte om dette fyllesamrøret før et tiår senere. Denne samrøra mellom journalister og politikere var nemlig ingen enkelthendelse.
Det store stedet for samrøre (og kanskje samspill?) mellom politikk og medier var Tostrupkjelleren, beliggende tvers over Stortinget. Det var ikke få lekkasjer som ble gitt mellom halvliterne der. Og om man ikke hadde fått nok når kjellern stengte, så kunne nachspielet fortsette tvers over gata, altså i selve Stortinget, gjerne i kjellerstua.
Dagbladet møtte på Venstres gruppemøter i Stortinget, både A-pressen og Høyre hadde sin egne pressekontorer
Som ung (og naiv) journalist fra provinsen ble jeg første gang veldig overrasket over hva som skjedde på Tostrupkjelleren. Men så ble man jo sugd inn i denne spesielle atmosfæren og syntes dette var utrolig spennende. Så da var det bare å finne plass ved et ledig bord, gjerne sammen med NRK- eller Dagbladet-journalister og noen statsråder.
For å forstå dette samrøret må man huske at vi snakker 40–50 år tilbake i tid – en tid hvor norsk presse i stor grad var politisk, for ikke å si partipolitisk. Dagbladet møtte på Venstres gruppemøter i Stortinget, både A-pressen og Høyre hadde sin egne pressekontorer som ikke minst forsynte sine aviser landet over med politiske kommentarer til bruk i lederspaltene, en regelrett sentralstyring av meninger.
Makta har makta i historiefortellingen
Men tilbake til 1979 og Makta som i hovedsak er en bra serie. Det jeg er skeptisk til er at mange unge mennesker her for første gang hører om Bratteli, Steen og alle de andre. De får et bilde av Norges ledende menn (for det er bare en kvinne her) var enten fylliker eller klare for gamlehjemmet.
Spesielt rammer dette Reiulf Steen: tørst ja, men også ideologen og folketaleren fremfor noen andre i partiet den gang.
Har ikke skaperne av Makta et ansvar for å gi, ikke et fullstendig, men noenlunde balansert bilde av de aktuelle personene når de tar for seg faktiske begivenheter? Eller er det greit å ha både fakta, løgn og halvsannheter som basis når resultatet er såpass morsomt og engasjerende? Og hvilken funksjon har en serie som Makta i dag, i en tid hvor tilliten til politikk er lavere enn på mange tiår?
Kanskje var det tross alt bedre med en skikkelig fylletur enn det vi opplever i dag med aksjekjøp, pendlerboliger, venne-ansettelser og solbriller i fokus?
Fjerde episode av TV-serien Makta er unnagjort. Serien har vakt oppsikt. Både på grunn av innholdet og den dramaturgiske formen. Men skiller seerne fakta fra fiksjon? Eller er dét en jobb for historikerne? Serien er egentlig en hårfin balanse mellom dokudrama og satire.
Det er ingen tvil om at formen er spesiell. Begivenheter i 1979 fremstilles i 2023-kulisser. Plutselig kommer en elsparkesykkel bak Odvar Nordli. Det er et dristig grep, men det fungerer og skaper god dynamikk i mange av scenene.
Ofte må man i denne type film og teater, «dikte» replikker og kanskje til og med handling. Dette for å gjøre stoffet interessant. Jeg har selv skrevet teater om politikere (Oscar Torp og Yngve Hågensen) og som manusforfatter har jeg ut fra en faktisk begivenhet, skrevet replikker som jeg tenker de aktuelle personer kunne sagt.
Du blir jo tørst av spekemat så hva er mer naturlig enn å slokke tørsten med øl og akevitt?
Dette er ganske vanlig, men det kan være veldig forskjellig hvor tett opp til en virkelig ramme dette gjøres. For satire skal vel i utgangspunktet tøye virkeligheten?
Makta har mye litteratur å hente stoff fra, både politikeres biografier og bøker skrevet av journalister og historikere. Det gjelder også om episoden fra valgkampen i 1979; historiens verste valgkampstart. Jeg var, som journalist i Demokraten, selv med på den berømmelige togturen og kan bekrefte at den var fuktig, svært fuktig.
Du blir jo tørst av spekemat så hva er mer naturlig enn å slokke tørsten med øl og akevitt? I strie strømmer. Det gjaldt mer enn én statsråd – men minst i samme grad gjengen av journalister. Her var Nordli, Brundtland, Steen, Førde og hele partieliten, koblet med eliten av norske politiske journalister i et tog på vei nordover en fredag ettermiddag i august 1979.
Dramatikken ble utløst av Per Kleppe som i et intervju med Dagsnytts Jens Solli sa at regjeringa ville begrense retten til fradrag for gjeldsrenter. En særdeles dårlig sak i valgkampen som ble en eneste lang defensiv kamp og endte med 35, 9 %, som var et dårlig resultat (den gang ...). Spesielt etter 42,3 % i stortingsvalget to år tidligere.
Interessant er det at båndet med intervjuet Solli gjorde med Kleppe ble hentet med NRK-bil da toget stoppet på Eidsvold og kjørt til Marienlyst. Sånn var det før internettets tid!
Men det virkelig interessante er hvorfor ingen journalister rapporterte om dette fyllesamrøret før et tiår senere. Denne samrøra mellom journalister og politikere var nemlig ingen enkelthendelse.
Det store stedet for samrøre (og kanskje samspill?) mellom politikk og medier var Tostrupkjelleren, beliggende tvers over Stortinget. Det var ikke få lekkasjer som ble gitt mellom halvliterne der. Og om man ikke hadde fått nok når kjellern stengte, så kunne nachspielet fortsette tvers over gata, altså i selve Stortinget, gjerne i kjellerstua.
Dagbladet møtte på Venstres gruppemøter i Stortinget, både A-pressen og Høyre hadde sin egne pressekontorer
Som ung (og naiv) journalist fra provinsen ble jeg første gang veldig overrasket over hva som skjedde på Tostrupkjelleren. Men så ble man jo sugd inn i denne spesielle atmosfæren og syntes dette var utrolig spennende. Så da var det bare å finne plass ved et ledig bord, gjerne sammen med NRK- eller Dagbladet-journalister og noen statsråder.
For å forstå dette samrøret må man huske at vi snakker 40–50 år tilbake i tid – en tid hvor norsk presse i stor grad var politisk, for ikke å si partipolitisk. Dagbladet møtte på Venstres gruppemøter i Stortinget, både A-pressen og Høyre hadde sin egne pressekontorer som ikke minst forsynte sine aviser landet over med politiske kommentarer til bruk i lederspaltene, en regelrett sentralstyring av meninger.
Men tilbake til 1979 og Makta som i hovedsak er en bra serie. Det jeg er skeptisk til er at mange unge mennesker her for første gang hører om Bratteli, Steen og alle de andre. De får et bilde av Norges ledende menn (for det er bare en kvinne her) var enten fylliker eller klare for gamlehjemmet.
Spesielt rammer dette Reiulf Steen: tørst ja, men også ideologen og folketaleren fremfor noen andre i partiet den gang.
Har ikke skaperne av Makta et ansvar for å gi, ikke et fullstendig, men noenlunde balansert bilde av de aktuelle personene når de tar for seg faktiske begivenheter? Eller er det greit å ha både fakta, løgn og halvsannheter som basis når resultatet er såpass morsomt og engasjerende? Og hvilken funksjon har en serie som Makta i dag, i en tid hvor tilliten til politikk er lavere enn på mange tiår?
Kanskje var det tross alt bedre med en skikkelig fylletur enn det vi opplever i dag med aksjekjøp, pendlerboliger, venne-ansettelser og solbriller i fokus?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
