Siden søndag er tre fengselsbetjenter blitt fysisk angrepet av tre ulike innsatte. Det er nesten så man ikke tror det er sant, men det som skjer bak murene våre, er galskap.
Det er dessverre heller ikke begrenset til vårt fengsel.
Er vi overrasket? Absolutt ikke. Vi har advart over lengre tid at det bare er et spørsmål om når - ikke hvis - en eller flere fengselsbetjenter blir skadet for livet. Eller i verste fall drept.
Når det er sagt, så har kolleger i etaten allerede blitt skadet for livet.
I august i fjor skrev vi en usminket og ærlig post på Facebook etter at en av våre kolleger ble fysisk angrepet og skadet.
Vi etterlyste konkrete tiltak, og gjengir dem igjen:
Det eneste tiltaket som har kommet på plass, sånn halvveis, siden den gang, er utvidet tilgang til å bære pepperspray.
Dagbladet fulgte opp med flere saker hvor ansatte ga volden og trusselsituasjonen et ansikt. Kort tid etter kom statsråd Emilie Enger Mehl på besøk, og fikk et ærlig møte med Oslo fengsel og de ansatte. Fra da og til i dag har ingenting endret seg til det bedre.
Fengselsleder Nils Leyel Finstad - som en av få ledere i kriminalomsorgen - har sagt ifra internt og eksternt: «Jeg frykter for tryggheten til de ansatte og innsatte i Oslo fengsel. Jeg er bekymret for liv og helse.» Kudos!
Tro det eller ei, men til og med innsatte har advart om det samme.
Hva handler dette om? Fryktelig dårlig samsvar mellom oppgaver og ressurser. VI har færre muligheter, og tid, til å bli kjent med de innsatte, og gjennom dette bygge tillit og relasjon (dynamisk sikkerhet). Dette i ei tid da innsattepopulasjonen oppleves som mer krevende enn tidligere.
Det er vanskelig å beskrive hva kombinasjonen av alvorlige hendelser og «hverdagsbelastningen» gjør med oss, men det bekreftes gjennom Rambøll-rapporten:
Rapporten underbygger våre opplevelser og det vi har formidlet internt og eksternt. Man skal ikke bli syk av å gå på jobb, men det blir dessverre vi.
I lengre tid har vi forsøkt å få redusert belegget vårt fra over 95 til 80 prosent. Vi forsto tidlig at det ikke var vilje til det, og foreslo derfor et alternativ tiltak: Styrke bemanningen på hvert skift med to betjenter som går utenom tjenestelisten, og som supplerer avdelingene ved aktivitet.
Nå har det gått flere uker uten at de nødvendige avklaringene har kommet.
Vi er ikke roboter i uniform, men ekte mennesker med følelser. Vi er noens partner, far, mor, sønn, datter, bror, søster, og skal etter endt vakt hjem til våre. Det er umulig å legge fra seg jobben når man tar av uniformene og henger fra seg nøklene. Det som skjer bak murene, påvirker også privatlivet.
Det vi har stått, og står, i er ekstremt og ikke holdbart lenger. Derfor velger vi nå å trykke på SOS-knappen, fordi arbeidsmiljøet er uforsvarlig, og risikoen for høy. Vi plasserer ansvaret hos Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og politisk ledelse.
Vi vet ikke om det er en alvorlig hendelse eller «hverdagsbelastningen» - eller en kombinasjon av disse - som kommer til å ta livet av noen først, men det er nok bare spørsmål om tid før det skjer.
Vi har sagt det før og gjentar det igjen: Selvfølgelig bærer Høyre og deres venner ansvaret for situasjonen vi befinner oss i, men det skjer på Arbeiderpartiets og Senterpartiets vakt - med SV som budsjettpartner.
Vi ber innstendig om at de tar ansvar og at statsråden kommer på banen med strakstiltak. Hun må også avklare om arbeidsmiljøloven gjelder for kriminalomsorgens ansatte.
Strakstiltakene vi ber om er: Styrk bemanningen, forsterk den statiske sikkerheten (kameraer i samtlige fellesskap og prøveprosjekt med kroppskamera) og reduser belegget til 80 prosent.
Vi utfører samfunnsoppdraget til og for samfunnet, og er samfunnets fremste «fotsoldater», men måten vi blir behandlet på, er en hån.
Det er provoserende at vår egen etat og politikerne virker fullstendig handlingslammet og avkoblet virkeligheten slik vi opplever den. Strikken er tøyd for langt - den har allerede røket. Vi har aldri bedt å bli satt i denne situasjonen, men vi ber om hjelp til å komme oss ut av den.
Både fengselsleders og vår verktøykasse er begrenset, og vi trenger ekstern bistand. Vi har verken budsjett eller ressurser til å gjøre noe. Det er ikke mer å gå på.
Nå trykker vi på SOS-knappen
3
0
24.11.2023
Siden søndag er tre fengselsbetjenter blitt fysisk angrepet av tre ulike innsatte. Det er nesten så man ikke tror det er sant, men det som skjer bak murene våre, er galskap.
Det er dessverre heller ikke begrenset til vårt fengsel.
Er vi overrasket? Absolutt ikke. Vi har advart over lengre tid at det bare er et spørsmål om når - ikke hvis - en eller flere fengselsbetjenter blir skadet for livet. Eller i verste fall drept.
Når det er sagt, så har kolleger i etaten allerede blitt skadet for livet.
I august i fjor skrev vi en usminket og ærlig post på Facebook etter at en av våre kolleger ble fysisk angrepet og skadet.
Vi etterlyste konkrete tiltak, og gjengir dem igjen:
Det eneste tiltaket som har kommet på plass, sånn halvveis, siden den gang, er utvidet tilgang til å bære pepperspray.
Dagbladet fulgte opp med flere saker hvor ansatte ga volden og trusselsituasjonen et ansikt. Kort tid etter kom statsråd Emilie Enger Mehl på besøk, og fikk et ærlig møte med Oslo fengsel og de ansatte. Fra da og til i dag har ingenting........
© Dagbladet
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
