Så er Marie Sneve Martinussen også blitt en landsmøtevalgt partileder for Rødt. Hun har med seg Charlotte Therkelsen og Sofie Marhaug i partiledelsen og nettopp personsammensetningen kan bidra til at partiet får mer makt i norsk politikk.

De som har fulgt Matinussen gjennom fjorårets valgkamp og det siste stortingsåret, er blitt positivt overrasket. Partiet, som i alle år har vært preget av et puritansk gravalvor og en pietisme som knapt fins i noen religiøs sekt, har hatt det moro, både med seg selv og andre. Fra Stortinget rapporteres det at dette også har resultert i at det er blitt lettere å diskutere seg fram til politiske kompromisser.

Så vet vi jo at alt ikke har vært like gøy. Lenindreiningen i Rød Ungdom er tatt på det dypeste, ja kanskje for dypt alvor. Eks-sjef Bjørnar Moxnes' skjebne har heller ikke vært å spøke med. Tradisjonelt har også omverdenens gamle fordommer mot ml-bevegelsen vært et hinder for noen dominans fra Rødt. Fordommene, eller den åpne skepsisen, er der ennå. Landsmøtedebatten viste at dette fortsatt er berettiget.

Martinussen vil ikke at Rødt skal framstå som en sekt eller en sær menighet. Hun vil også nå ut til folk som ikke har vært særlig engasjert i politikk. Hun vil søke makt og henvender seg både til kommunister, bassister og anarkister, har hun sagt til NRK. Det er ikke bare kommunistene som er blitt betenkt over dette. Og hvor forenlig dette er med Rødts rolle som protestparti med utopiske drømmer, er enda verre å forutsi. Rødt har vært vaktbikkja uten realistiske alternativer og vaktbikkja som ikke kunne le. Nå runger latteren, men sentrumsdreiningen truer.

For like i nærheten sitter SVs Kirsti Bergstø og kjemper om de samme velgerne. Så hvis Jonas Gahr Støre (Ap) skal kaste bort gammel ml-forakt og begynne å samarbeide, er veien likevel ikke åpen for Rødt.

Etter brakvalget i 2021 har partiet ligget nesten oppsiktsvekkende trygt over sperregrensa. De regner åpenbart med å komme tilbake på Stortinget med minst like stor gruppe neste år. Likevel er det en risikosport for alle partier i 4-7-prosentlendet å gå til valg. Det skal svært lite til før det går galt. Rødt gjør derfor lurt i å ikke innkassere stortingsplasser allerede nå, slik forpostfektningene i nominasjkonsprosessen tyder på.

Det handler om å gjøre en god valgkamp, om å vise at de kan ta makt og ansvar og om å håndtere både gammelkommunister, ungdomsopprør og de nye, streite sosialdemokratisk anlagte frontfigurene, med og uten basstrenger å spille på..