Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er stille. For stille. Man våkner, ser på telefonen, og håper på et livstegn. Men det kommer ingenting. Ingen meldinger eller planer. Ingen som ringer. Det kan gå dager der man kjenner på ensomhet. Man har rett og slett ingen å ringe til. Ingen venner, eller kjæreste. Ingen å vise omsorg for. Det er vondt å skrive det, men det er sannheten. Og viktigheten å sette ord på det, for å nå ut til andre, synes jeg er viktig. Det er dessverre mange som har det slik. Tall fra SSB viser at andelen voksne som er mye plaget av ensomhet har økt fra 7 % i 2012 til 11 % i 2020. Blant aleneboende under 35 år har økningen vært på hele 15 prosentpoeng. Det er skremmende tall, og betyr at det er mange som har det sånn. Likevel kan det føles som man er helt alene i verden. Har interesser noe å si? Er det kun sportsfolk som er attraktive? Det kan nok føles litt sånn.

Det verste med ensomheten er ikke bare stillheten – men skammen. Den får deg til å tro at det er du som er problemet. Som om du er mindre verdt fordi du ikke har et nettverk, en kjæreste eller en vennegjeng å lene deg på. Dette er ikke bare et personlig nederlag. Ensomhet er et folkehelseproblem. Hvorfor er andre mer attraktiv enn andre. Hva gjør de rett som vi mindre attraktive gjør feil? Mange opplever også........

© Avisa Nordland