Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han var bare en vanlig gutt. De var alle det. De 6 vanlige guttene som døde av overdose i Bodø den siste tiden. Og noe av diskusjonen handler merkelig nok om hvorvidt de var vanlige gutter. ALLE personer som dør av overdoser eller av selvmord er helt vanlige mennesker som meg og deg. Vi har alle de samme grunnleggende behovene og vi er alle sårbare i dette livet. Bare i ulik grad. Og JA, du har dessverre rett Stig Jacobsen. I ditt betimelige spørsmål på lederplass 27.04, når du utfordrer om menneskesyn og holdninger til personer som ruser seg hindrer oss i å handle raskere og til å sette på blålysene? Og svaret er dessverre et helt klart ja. Vi har diskriminert på bakgrunn av rus og vi fortsetter å gjøre det. Dette er en dødelighet som er stigmatisert, ignorert og til om med sett ned på. Etterlatte til unge og voksne som har mistet livet grunnet narkotika møter langt mindre empati og omsorg enn etterlatte til personer som har dødd på grunn av kreft. Ut fra kommentarfeltene i sosiale medier blir dette også tydelig. Ikke mye omsorg eller fortvilelse over at 6 unge menn har mistet livet. Muligens om de kan defineres som vanlige, og ikke som medlemmer av et rusmiljø. Og selvsagt med formaninger om å ikke bruke stoff.

Kunne de 6 unge mennene som døde av overdoser i Bodø vært reddet om vi hadde vært kjappere på avtrekkeren? Tja. Det har gått 50 år med kunnskap uten at noe har forandret seg. I 50 år har vi som samfunn ikke klart å løse overdosedødeligheten. Men det er det mange andre land som heller ikke har klart. Men hva hindrer oss? Det er selvsagt en viss kompleksitet knyttet til denne dødeligheten og derfor er det viktig at vi prøver å bryte ned noen viktige variabler. Tenk på hvordan vi har klart å løse utfordringer knyttet til dødelighet rundt hjerneslag. Hvordan vi som samfunn har klart å bli verdensledende innen akuttmedisin i møte med nettopp hjerneslag. Først og fremst fordi vi gjorde hjerneslag til akuttmedisin. Altså vi satte blålysene på. Vi gjorde det essensielt at minuttene teller. For hvor lengre tid det går fra et oppstått hjerneslag til pasienten ankommer medisinsk kyndig hjelp, er kritisk avgjørende for resultatet. Som samfunn har vi investert betydelige beløp i opplysningskampanjer for å trene opp menig mann i gaten til å kjenne til tegn til hjerneslag og dermed kunne kjappere handle og agere til det beste for den det gjelder. Inkludert seg selv. Budskapet har også vært «heller en telefon for mye enn en for lite». Vi har investert betydelige midler i forskning for å komme enda tettere på hvordan vi kan knekke viktige koder for å øke overlevelsen og hindre alvorlige komplikasjoner. Og resultatet? Stadig flere kommer raskere til hjelpen. Stadig flere ringer 113. Stadig flere overlever, og som samfunn er vi spart for uendelig mye lidelse og dertil høye kostnader. JA, det er god offentlig bruk av fellesskapets midler når vi satser på å forebygge og samhandle på tvers, for å bedre den akuttmedisinske innsatsen. Likedan har vi håndtert trafikkdødeligheten som også har vært en formidabel suksess. Fra over 500 dødsfall årlig til nå rundt 100. Systematisk og kunnskapsbasert innsats over tid redder liv. Men det forutsetter vilje til å starte innsatsen. Og den viljen uteblir dessverre når dødeligheten omhandler rusmidler.

For hva gjøres til sammenligning for overdosedødeligheten? Fint lite. Litt her og litt der. 70 % av alle overdosedødsfall (og selvmordene) omhandler menn. Speiler tjenestene våre dette? Neppe. Visste du at svært få av de som rammes av overdoser, eller de som står rundt personen, ringer 113 når mistanken melder seg? Og hvorfor er det sånn? Mye skyldes at narkotiske midler er ulovlige og at de unge (og de voksne) er redde for at politiet vil gripe inn. Helsetjenesten har taushetsplikt og det SKAL alltid være trygt å ringe etter hjelp. Ulike rusmidler har ulik fare knyttet til seg. Hva gjør vi for å opplyse de unge om trygg bruk av ulike rusmidler (inkludert alkohol). Og hvilken kompetanse har helsetjenestene på rus og avhengighet? Og er helsepersonell i stand til å redde en ungdom i overdose? Til å skille hvilke viktige tiltak som må iverksettes for å redde liv? Visste du at svært få sykepleieutdanninger har rus på læreplanen? Og hva skjer når ungdom ankommer et akuttmottak med overdose? Kodes overdosene (registreres de i de nasjonale registrene)? Startes samhandling? Følger det et opplegg? Er det et systematisk arbeid som ivaretar ungdommen, og er det på plass en beredskap som sikrer at dette ikke skjer igjen? Nei, det er ikke det.

SÅ vi kan begynne der. Vi kan sette blålysene på. Ta lærdom av arbeidet med å få til rask helsehjelp ved hjerneslag. Vi kan starte et systematisk arbeid på tvers av tjenestenivåene og samlet sørge for økt kompetanse i tjenestene, økt kompetanse i befolkningen og en tydelig holdningsendring og en umiddelbar slutt på diskrimineringen. Han fortjener det. Alle de 6 fortjener det. Han var en helt vanlig gutt. Han hadde hele livet foran seg. Og vi? Vi sviktet. Igjen.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Han var bare en vanlig gutt - Ruth Marie Donovan
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Han var bare en vanlig gutt

27 5
29.04.2024

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han var bare en vanlig gutt. De var alle det. De 6 vanlige guttene som døde av overdose i Bodø den siste tiden. Og noe av diskusjonen handler merkelig nok om hvorvidt de var vanlige gutter. ALLE personer som dør av overdoser eller av selvmord er helt vanlige mennesker som meg og deg. Vi har alle de samme grunnleggende behovene og vi er alle sårbare i dette livet. Bare i ulik grad. Og JA, du har dessverre rett Stig Jacobsen. I ditt betimelige spørsmål på lederplass 27.04, når du utfordrer om menneskesyn og holdninger til personer som ruser seg hindrer oss i å handle raskere og til å sette på blålysene? Og svaret er dessverre et helt klart ja. Vi har diskriminert på bakgrunn av rus og vi fortsetter å gjøre det. Dette er en dødelighet som er stigmatisert, ignorert og til om med sett ned på. Etterlatte til unge og voksne som har mistet livet grunnet narkotika møter langt mindre empati og omsorg enn etterlatte til personer som har dødd på grunn av kreft. Ut fra kommentarfeltene i sosiale medier blir dette også tydelig. Ikke mye omsorg eller fortvilelse over at 6 unge menn har mistet livet. Muligens om de kan defineres som vanlige, og ikke som medlemmer........

© Avisa Nordland


Get it on Google Play