Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
«En times frihet» ble også tittelen på Kovac̆ević bok om det som hendte han under den andre verdenskrig. Ostaja og Miroljub var blant den siste avdelingen med fanger sendt fra Jugoslavia opp til Nord-Norge for å slave seg til døde på veiarbeid. Det var på dette premiss at tyskernes leder i Norge, Joseph Terboven hadde fått tilgang på over 4000 fanger.
Det tyske angrepet på kongedømmet Jugoslavia med den påfølgende okkupasjonen og oppdelingen av landet våren 1941, er bakteppet for denne flukthistorien. Den 18-år gamle serbiske bondegutten Ostoja Kovacevic bodde før krigen kom fredelig i den lille landsbyen Orljavaca i den nordvestlige delen av Bosnia.
Deler av Serbia og hele Bosnia ble under andre verdenskrig innlemmet i den såkalte uavhengige staten Kroatia. Denne ble styrt av den såkalte Ustasja- bevegelsen som etter maktovertakelsen startet ett folkemord på serbere, jøder og romfolk så brutalt at selv garvede tyske SS-offiserer fikk nok. Ustasja myrdet mange av Kovacevis familiens medlemmer, men Ostoja klarte å flykte til Kozara fjellet hvor Tito’s partisanere holdt til.
Etter en tysk-kroatisk offensiv måtte partisanene gi opp. De overlevende og sivile serbere fra landsbyene rundt Kozara havnet i konsentrasjonsleirer hvor rundt 25000 av dem døde. Ostoja Kovacevic, hans onkel Veljko og rundt 600 andre fra dette området ble sendt som fanger til Norge. Etter en tid i den beryktede Sajmiste-leiren utenfor Beograd blir Ostaja og onkelen sendt videre til Tyskland og med båt fra Stettin i Polen til Norge.
Ved ankomst i Botn hører Ostaja forskrekket brøl fra jugoslaviske overløpere. Inne på brakken ligger fanger som sild i tønne. Ostaja banker i veggen til «lasarettet» og får følgende svar fra en av sine landsmenn: «Det hadde vært bedre om dere hadde druknet i Atlanteren enn å komme hit.»
Av de første fangene som hadde kommet sommeren 1942 var det nesten bare en tredjedel igjen da Ostaja, Miroljub og onkel Veljko ankom. Brutaliteten preget også de andre jugoslaviske veibyggleirene i Nord-Norge: Karasjok, Beisfjord, Korgen og Osen. Rømte fanger fortalte om massakre og massegraver. Dermed ble nedslaktingene lekket ut til verdenspressen. Sommeren 1943 blir SS-vaktene byttet ut med Wehrmact og forholdene skulle derfor ha blitt litt «bedre». Det hjelper ikke Ostajas onkel Veljko, som etter kort tid må bøte med livet.
Å flykte fra schæferhunder, piggtråd og vakter med skarpladede mauserrifler betydde i utgangspunktet nakkeskudd og død. På oppstilling om morgenen fikk fangene høre at dette var stedet de var kommet til for å dø. Botn var en Nach und Nebel dødsleir på norsk jord. Utover høsten 1943 skranter helsa til Ostaja. Han blir derfor sendt inn til Rognan for å jobbe på sagbruk, eller til «dødskolonnen» som lokasjonen blir kalt. Formen til Ostaja blir imidlertid bedre, og han får seg en post på et verksted i Botnleiren. Ostaja Kovac̆ević begynner seriøst å tenke på flukt.
Med hjelp fra en ikke-nazifisert tsjekkisk vakt som har vært på patrulje mot Sverige får Ostaja og vennen Miroljub tegnet opp en fluktrute. En vakt distraheres bort og de to legger på sprang gjennom barskogen retning elven i Saksenvik og opp mot fjellene til de ender ved et vann. Ostaja og Miroljub søker ly i et naust, men som er frysihjel. De tvinges derfor tilbake til Saksenvik hvor de på tysk banker på hos familien Jensen. Her får de vite at 15 tyskere nettopp har vært innom, altså var avstikkeren i fjellene verdt sin pris.
Husbonden Karl Jensen tegner opp kart og klokken tre på natten bærer det på nytt av gårde mot de stupbratte fjellene og passering av den isbelagte Falken-fossen. Ottar Jensen følger dem et stykke og nå finner de den livbergende hytta. I løpet av julaften høres stemmer utenfor hytta, men heldigvis er det er verken quislinger eller tyske soldater. I døren står Ottar og hans nabo Johan Sjøvold klare for å slå følge videre mot Sulisfjellene. Igjen er de på vei og Kovasevitsj beskriver det slik:
«Plutselig husket jeg hvilken dag det var – første juledag. Første juledag 1943, med uendelige vidder omkring oss, i over tusen meters høyde, langt fra hjemmet, men også langt fra tyskerne og på vei mot friheten.»
Det er andre utfordringer. Ostaja har en fot som verker og snøvær går over til snøstorm. De kommer seg knapt av flekken og Ottar Jensen binder Ostaja fast i et tau, slik at han nedoverbakkene opplever seg selv som en «tømmerstokk». Alt går – til de nok en gang er nødt til å snu. En ny hytte kommer dem til unnsetning. Ostaja skriver i sin bok:
«Det tok oss ikke lang tid å komme til hytta, vi brøt oss inn, fyrte opp i ovnen, og tok av oss de stivfrosne klærne. En flaske 96 % sprit, som vi fant i et av skapene, hjalp oss til å drive kulden ut av kroppen (…) etter krigen fikk vi høre at et tysk vaktmannskap hadde rastet der på vei til Sulitjelma for å feire julen.»
Med varme fra kameratskap, vedovn og juledram er følget klare for den siste etappen. Vinden har løyet og de er som Ostaja skriver: «nokså uthvilte og i godt humør. Ti kilometer er ikke så langt, tenkte jeg…». Etter sju timers marsj er Ostaja i ferd med å gi opp. Et bål blir fyrt opp og etter tre søk kommer endelig en utmattet Ottar med beskjed at han har sett lysene i Mavas. De er reddet.
Hos familien Steggo blir de tatt vel imot og servert julemat på samisk vis, eller som Ostaja skriver: «en slags ferskvannsfisk, som var det beste jeg noen gang hadde smakt». To dager senere er Ottar og Johan klare for hjemreis, mens Ostaja og Miroljub venter på at postflyet skal komme og ta dem til Arjeplog. Ventetida går med til vedhogst og fascinasjon over den hundre år gamle bestefaren som bruker dagen til å røyke pipe med ovnen. Hans åtti år gamle sønn er med gevær og ski ute på vidda, gjeter sin rein og kommer hjem med ryper til middag.
I løpet av noen hektiske og dramatiske dager denne julen 1943 har Ostoja Kovac̆ević og Miroljub Bisenic flyktet fra «de tyske tyrannene», opplevd norsk vennskap og jul på samisk. Før de drar fra Mavas med postflyet kommer også «to unge polakker som hadde desertert fra den tyske hær». I Arjeplog blir flyktningene undersøkt av den senere Silvermuseets bestyrer doktor Wallquist og intervjuet av Røde Kors.
Våren 1957 er Ostoja Kovac̆evićtilbake i Saltdalen og får gitt sin takk til befolkningen i Saksenvik. På den jugoslaviske krigskirkegården i Botn leter Ostaja etter graven til onkel Veljko, men finner den ikke. Ostaja forærer et dikt: «Til mine venner som bygget Blodveien. Botn den 20 april 1957. Kamerater, venner, mine brødre!/ Jeg er her igjen, jeg kommer/fra vår gamle fedreegn ... i vinternatten lyser/nordlysglitter som en dag.»
Ostaja Kovac̆ević bok «En times frihet» finnes i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Å flykte fra schæferhunder, piggtråd og vakter med skarpladede mauserrifler betydde i utgangspunktet nakkeskudd og død
5
0
21.12.2023
Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
«En times frihet» ble også tittelen på Kovac̆ević bok om det som hendte han under den andre verdenskrig. Ostaja og Miroljub var blant den siste avdelingen med fanger sendt fra Jugoslavia opp til Nord-Norge for å slave seg til døde på veiarbeid. Det var på dette premiss at tyskernes leder i Norge, Joseph Terboven hadde fått tilgang på over 4000 fanger.
Det tyske angrepet på kongedømmet Jugoslavia med den påfølgende okkupasjonen og oppdelingen av landet våren 1941, er bakteppet for denne flukthistorien. Den 18-år gamle serbiske bondegutten Ostoja Kovacevic bodde før krigen kom fredelig i den lille landsbyen Orljavaca i den nordvestlige delen av Bosnia.
Deler av Serbia og hele Bosnia ble under andre verdenskrig innlemmet i den såkalte uavhengige staten Kroatia. Denne ble styrt av den såkalte Ustasja- bevegelsen som etter maktovertakelsen startet ett folkemord på serbere, jøder og romfolk så brutalt at selv garvede tyske SS-offiserer fikk nok. Ustasja myrdet mange av Kovacevis familiens medlemmer, men Ostoja klarte å flykte til Kozara fjellet hvor Tito’s partisanere holdt til.
Etter en tysk-kroatisk offensiv måtte partisanene gi opp. De overlevende og sivile serbere fra landsbyene rundt Kozara havnet i konsentrasjonsleirer hvor rundt 25000 av dem døde. Ostoja Kovacevic, hans onkel Veljko og rundt 600 andre fra dette området ble sendt som fanger til Norge. Etter en tid i den beryktede Sajmiste-leiren utenfor Beograd blir Ostaja og onkelen sendt videre til Tyskland og med båt fra Stettin i Polen til Norge.
Ved ankomst i Botn hører Ostaja forskrekket brøl fra jugoslaviske overløpere. Inne........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
