Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Datakapasitet er verken en uendelig eller konsekvensfri ressurs.
Det trengs metaller og kjemikalier til datakomponenter.
Disse produseres i store fabrikker over hele verden før de samles
i arealkrevende datasentre som krever store mengder energi.
Hvor grønt er det?
Den digitale virkeligheten
De digitale tjenestene vi anvender i vårt hverdagsliv bruker underjordiske fiberkabler, mobilmaster og satellitter for å koble sammen landsdeler, land og kontinenter. De bygges og vedlikeholdes, og må oppgraderes når kapasiteten overstiges. Vår digitale hverdag er krevende for naturen å tåle.
Direktør Nils-Ola Widme i Abelia er blant dem som argumenter for datakraft som nødvendig for en grønn omstilling. Han viser til hvordan vi kutter utslipp ved å bruke nettbank i stedet for å kjøre til banken, eller deltar på Teams-møter i stedet for å reise med fly. Widme mener at den grønne framtiden avhenger av digitalisering i en slik grad at man faktisk burde «juble for datasenteret på Hamar».
Og dersom datasenteret på Hamar og tilsvarende utbygginger var ment kun for slike formål, så kunne vi vært enige. Men slik er det ikke. Dette datasenteret skal også underholde oss ved å servere mengder av TikTok-videoer.
Kritisk perspektiv
Vi vil fra et forskningsperspektiv hevde at det ofte mangler avgjørende verdivurderinger rundt resonnementer angående digitale ressurser. Internettets kapasitet spises i dag opp av virale videosnutter om trendy temaer, finansiert via reklamealgoritmer som henter inn penger ved å øke en rekke andre konsum. Og dette kutter ikke utslipp. Snarere tvert imot.
Vi legger beslag på verdifull datakapasitet som burde vært forbeholdt nettopp utslippsreduserende digitalisering. Som Teams, nettbank eller skylagring av helsedata.
Tveegget sverd
Spørsmålet om hvilken digitalisering som er grønn avhenger dermed av hvadatakapasiteten brukes til. Dersom det skal være mulig å juble over utbygging av datasentre, så bør det vises til hvilken mekanisme som gjør at TikTok-videoer gir samme klimavinning som å kjøre elbil eller bruke nettbank.
I realiteten må vi nok innse at digitalisering er et tveegget sverd. For det finnes ingen øvre grense for hvor mye strøm vi kan bruke på data – dersom vi ikke begrenser oss. Tilsvarende, så finnes det ingen grense for hvor mye vind- eller vannkraft vi kan bygge ut for å imøtekomme det enorme globale databehovet som er på vei.
Det planlegges store kraftproduksjoner i Norge kun med det formål å lagre og prosessere data for internasjonale giganter. For eksempel går produksjonen fra Tellenes vindpark, ifølge E24, til Google sine servere via en 12-års kontrakt, signert i 2017. Norges nest største vindturbinfelt i Bjerkreim leverer all kraft til Facebook sine europeiske datasentre. Det samme gjelder Egersund Vindpark.
Er grønt alltid grønt?
Grønne teknologier omtales ofte som å ha en positiv effekt på verden. Reklamer forteller oss at vi «gjør verden grønnere» ved å kjøre elbil, kjøper brune papirposer eller bruke vindkraft til å skrolle på Facebook. Men blir verden faktisk bedre jo mer vi kjører elbil?
Det er viktig å presisere at grønne teknologier også medfører en naturbelastning. Bare på en annen del av naturen enn atmosfæren. Grønne teknologier er «habitatbelastende «der fossile teknologier er «klimabelastende» og vi vil påpeke at både grønne og fossile teknologier er krevende for naturen å tåle.
Derfor må vi tørre å være kritiske – også til hvordan grønn energi og såkalt grønne teknologier benyttes. Dette må sees i forhold til en reell vurdering om hvorvidt energien er faktisk bærekraftig.
Vi konfronteres dermed med spørsmålet: hvor mye sosial og økonomisk bærekraft kan vi tåle før vi møter oss selv i døren med tapt økologisk bærekraft? Svaret er at vi allerede er nært dette punktet. Naturtap møter også økende motstand i befolkningen fordi stadig flere ser at kampen mot klimaendringer ikke gir mening dersom den samtidig akselererer et allerede kritisk tap av naturmangfold.
Vi kan risikere å oppleve en kaskade av uheldige effekter fra «det grønne skiftet» dersom vi som samfunn ikke makter å ta de vanskelige verdispørsmålene basert på forskningsbasert kunnskap. For eksempel står vi i fare for å både redusere økosystemenes egen evne til å binde karbon og redusere det biologiske mangfoldet kloden trenger, for å tilpasse seg de klimaendringene vi allerede nå vet at er uunngåelige.
En digital Trojaner
I fraværet av en formening om hva som kan defineres som positiv eller skadelig bruk av energi, så er vi på vei til å slippe inn i norsk natur noe vi kan forestille oss som, en digital Trojaner. En som forbruker areal til å forsyne et uoverskuelig energibehov for å fôre oss med globale digitale tjenester.
Og utenfor muren står det en hærskare av internasjonale digitale industrigiganter, som med vidåpne armer etterspør tilsvarende halvparten av all norsk energiproduksjon i nye utbygginger. Og der kommer verdiaspektet fram. Fordi, hvilke verdier er vi villig til å la gå tapt for et rikt utvalg av globale digitale tjenester?
No TikTok in my backyard
Spørsmålet er om hvem ønsker å stille sine nærfjell, sin utsikt fra kjøkkenvinduet og sin velbevarte stillhet til disposisjon for et stort vindmøllefelt for at TikTok og andre selskaper skal kunne levere videoer fortere, bedre og dermed mer effektivt øke sin kundebase og profitt under en fane som såkalt grønn?
Etterspørselen etter areal til grønne skifter øker stadig. Samtidig blir CO2-kvotene i EU stadig dyrere. Det er da betimelig å spørre seg om hvorvidt industrien tar sitt klima- og naturavtrykk på alvor, eller om etterspørselen etter habitatbelastende kraftproduksjon øker, fordi direkte naturtap gjennom nedbygging har oppnådd lavere markedspris enn indirekte naturtap.
Det er viktig å påpeke at en konsekvens av å selge habitatbelastende såkalt «grønn kraft» i Norge til luksus- og overskuddsbehov (som TikTok og Facebook) er at vi selv kan ende opp med å importere en energimiks iblandet kull- og gasskraft til våre egne nødvendige hverdagsbehov (som husholdninger, elbiler og lokal industri).
Har vi solgt vår egen grønnhet?
Vi som samfunn har kommet til et punkt der vi må stille oss kritisk og undrende til beveggrunnen til den norske utbyggingen av datakraft. Vi må framover også ta etisk stilling til hvordan data brukes, i en vurdering som ikke tar det for gitt at all digitalisering er grønn.
Vi må være like kritiske til at digitalisering som samfunnskonsept er grønt, som at all fornybar energi er grønn i seg selv.
Vi foreslår at helhetlige analyser av reell måloppnåelse på bærekraft innarbeides i nasjonale, fylkeskommunale og kommunale plan- og strategiprosesser. Her vil vi spesielt peke på viktigheten av å ta inn slike analyser i etablerte planverk for arealprioriteringer, både på land og til havs. Kommunesektoren vil ha avgjørende betydning for å iverksette og lykkes med en slik tilnærming.
Som forskere er vi opptatt av at vi bygger samfunnsutviklingen på kunnskap og refleksjon. Gjør vi dette, så kan Norge styre den digitale utviklingen i en faktisk bærekraftig retning. La oss ikke sitte i etterpåklokskapens navn og lure på hvor all naturen vår ble av, når vi omsider løfter blikket opp fra feed’en – etter å ha like’et en kritisk post om grønn kraftutbygging.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Mohamad Elmasry
Maoz Inon
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Gideon Levy
Rachel Marsden
visit website
