Naturvern

Av og til har også jeg behov for å søke en stillhet.

Jeg er etter hvert kommet opp i en alder der slett ikke alt er en selvfølge. Mangt kan skje ganske så umiddelbart. Jeg er imidlertid ikke redd for egen del. Fremtiden for mine etterkommere bekymrer meg imidlertid stadig mer.

Verden har utviklet seg stadig - og i hurtigere negativ retning. Jeg begynner å få det travelt.

I mine femti første år var ikke dette noen stor bekymring for meg. Min kone og jeg hadde avlet barn som forventet. Vi hadde til og med sørget for et lite overskudd. Alle disse skaffet til og med barnebarn til glede for oss, oldeforeldre og kanskje flere med.

Underveis har vi hatt gleden av å skaffe oss hytter, fritidseiendommer, båter og mere med. Like naturlig har det vært å avskaffe disse fritidssyslene etter hvert som en av oss ikke lengere har muligheten til å frekventere disse fasilitetene.

Vi er kommet i en situasjon der en av oss må tilbringe tiden på et sykehjem. Lenket til ei seng og en rullestol. Selv er jeg blitt enslig boende etter 55 års samliv. En noe merkelig og uvant tilværelse. En tilværelse jeg imidlertid ikke er aleine om. Først nå kan jeg forstå hva dette livet innebærer. Egentlig en litt uvirkelig tilstand.

Sammen med en kamerat bygget vi underveis en låsbar gapahuk med gulv, vinduer og foldedører i front. Like nedenfor etablerte vi åpen bålplass, landgang og flytebrygge. Ved brygga lå alltid en båt godt skjermet i sivet og klar til bruk sommeren igjennom. Ved hjelp av denne ble det gjennomført mange fine dorgeturer med sluk og spinner, fluefiske i elva ovenfor og nedenfor vannet, - og i de mørke høstkveldene et garnfiske.

De beste opplevelsene var imidlertid alltid de gode samtalene med bålkaffe og et enkelt måltid som avslutning av ei herlig stille sommernatt ved en nying.

De siste årene har jeg gjort dette aleine. Kanskje i en slags takknemlighet, - og en lovnad til min kamerat om at dette måtte jeg ta ansvaret for etter hans tid. Dette ansvaret har jeg også tatt. Forhåpentligvis vil min kone og mine etterkommere støtte meg i dette.

I mine stunder ved vatnet har jeg hatt gleden av å kunne lytte til dagens fuglelyder, våkens stille ferd over en himmel, fjell - lomens klagende skrik i de lumre nettene og fjærepyttens hurtige vingeslag over vannflaten en ettermiddag.

I trekronene over meg sitter spurvene og andre små tålmodig og venter på restene. På andre siden av vatnet beiter noen hvite svaner inne i ei vik, mens elgkua og en kalv beiter i saftige vannplanter, - ikke så langt fra meg. Livet kan av og til oppleves som ganske så herlig.

Nå er imidlertid februar måned i ventetiden her. I media leser jeg at det lanseres mulig etablering av vindmølleanlegg både på Sandfjellet, Klettkoven og Nydalsheia. Flere nettsteder er allerede etablert i protest mot tiltaket. Kanskje vinner søknaden frem. Hvem vet - da det meste har vist seg mulig også andre plasser.

Min tid er ikke akkurat romslig. Ikke for enkelte andre med. Det ligger vel allerede i kortene. Men hva med våre etterkommere? Skal de ikke få oppleve disse lydene og den stillheten jeg har hatt gleden av å oppleve i alle disse årene?

Skal de kun få oppleve den evige vibrasjonen fra digre rotorblad som overdøver naturens lyder – over de mange fjell? Skal naturens naturlige lyder kveles av det grønne skiftet, - og jaget etter økonomisk og politisk profitt?

Fjellene har ligget uberørt i flere tusen år, og alltid ønsket vandringskvinnen- og hennes følge velkommen?

La oss stoppe litt opp. Sannsynligvis dukker det opp alternative og langt bedre løsninger i nær fremtid. Løsninger som ikke raserer hele vårt nærmiljø og truer vår eksistens på denne jordflekken.

Det er nesten ikke til å begripe at slikt forslag i det hele tatt er lansert, og kanskje blir vurdert.

Jeg undres …

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Fremtiden og stillhet - Kurt Hermann Carlsen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Fremtiden og stillhet

13 1
01.03.2024

Naturvern

Av og til har også jeg behov for å søke en stillhet.

Jeg er etter hvert kommet opp i en alder der slett ikke alt er en selvfølge. Mangt kan skje ganske så umiddelbart. Jeg er imidlertid ikke redd for egen del. Fremtiden for mine etterkommere bekymrer meg imidlertid stadig mer.

Verden har utviklet seg stadig - og i hurtigere negativ retning. Jeg begynner å få det travelt.

I mine femti første år var ikke dette noen stor bekymring for meg. Min kone og jeg hadde avlet barn som forventet. Vi hadde til og med sørget for et lite overskudd. Alle disse skaffet til og med barnebarn til glede for oss, oldeforeldre og kanskje flere med.

Underveis har vi hatt gleden av å skaffe oss hytter, fritidseiendommer, båter og mere med. Like naturlig har det vært å avskaffe disse fritidssyslene etter hvert som en av oss ikke lengere har muligheten til å frekventere disse fasilitetene.

Vi er kommet i en situasjon der en av oss må tilbringe tiden på et........

© Avisa Nordland


Get it on Google Play